av Ved bredden av Tovdalselva står ei gammel eik. Den tjukke og krokete Vetteeika regnes i dag som det nest største eiketreet i Norge. Alderen anslås til om lag tusen år. Hvis dette er riktig betyr det at det gamle ensomme eiketreet på Mollestad i Birkenes begynte å strekke seg mot himmelen samtidig som Olav den Hellige sloss om kongsmakten på Stiklestad.
Gammel overtro knytter både vetter, tusser og troll til den hule eika. Sagn og historier forteller om hesjestaurer og skistaver som har blitt hensatt på den gamle gravhaugen. Vetten som hadde tilhold i gravhaugen ga livskraft til stauren, den satte røtter og begynte å vokse. I gamle dager ble trær som slo rot på gravhauger ansett som hellige. Bøndene i nabolaget gjorde alt som sto i deres makt for at treet skulle trives. Vanlige ofringer var mat, råmelk, kinnemelk eller øl. Det var viktig å holde seg til venns med de underjordiske. En skade på treet ville påføre omgivelsene ulykke, med mistrivsel, armod og fattigdom som resultat.
Vi snakker store dimensjoner. Treet er 15 meter høgt, trekrona dekker et areal på 200 kvadratmeter. Omkretsen rundt stammen er nesten 11 meter. Ti store opprinnelige greiner er i dag blitt til seks. Den største av greinene har en omkrets på 2,6 meter. Tre av greinene ble til skipsplank på 1800-tallet, den fjerde blåste ned under andre verdenskrig.
Den varmekjære eika vandrer inn i Norge da isen trakk seg tilbake for omtrent 10 000 år siden. Rundt år 500 BC inntreffer en klimaforverring som driver eikeskogen i Norge noe tilbake. På 1500-tallet begynner seilskutene å trafikkere verdenshavene. Skipene bygges av eik, og behovet for tømmer til master og skipsskrog er enormt. Da kong Kristian IV tidlig på 1600-tallet hadde hugget ned det meste av de danske eikeskogene retter han blikket mot Norge. Bygging av krigsskip og seilskuter i århundrene fram til 1800-tallet raserer store deler av de norske eikeskogene.
Hele Sørlandskysten er på dette tidspunktet dekket av store eikeskoger. Tømmereksportørene handler direkte med bøndene. Tømmeret leveres til skipingshavner langs kysten, og store flatbunna båter fylles til randen med verdifullt eiketømmer. Mange av transportskipene har kurs mot Storbritannia og Nederland. De aller fleste byggverk i Amsterdam og andre nederlandske byer – både hus, broer og kanalmurer er bygget på fundamenter av 10–12 meter lange tømmerpåler fra norske skoger.
Tømmereksporten setter raskt spor etter seg langs kysten. De kystnære områdene hogges først ut, eikehogsten flytter seg deretter stadig lenger innover i landet. I løpet av de kommende tohundre årene forsvinner mesteparten av eikeskogen på Sørlandet.
Noen steder finner vi fortsatt små klynger eller skogteiger med eik. Andre steder gamle ensomme trær som Mollestad. Dagens eikeskog er i all hovedsak ung, neppe mer enn 200 år gammel. Eika er igjen på fremmarsj her i sør. Men framveksten går sakte. I framtida vil nok høyere temperatur bidra til at varmekjære trær som eik igjen vil kunne vinne fram i konkurranse med gran og furu.
Aldrende eiker er ofte hule. Inne i stammen myldrer det av liv. Flere tusen insektarter kan knyttes til eik, det biologiske mangfoldet er enormt. Forråtnelsesprosessen skaper et særegent miljø. Mange eikespesialister som sopp, lav og insekter står på rødlista, og regnes som utrydningstruet i Norge. Mange av småkrypene er mikroskopiske, usynlige for det blotte øye. Et utall av insekter koser seg med blader, ved og nøtter. Insektene blir til mat for fugler og flaggermus. Gammeleika utgjør på det viset et helt særegent økosystem.
