av Barnevandrerstien i Agder er en 136 kilometer lang sammenhengende tursti som starter i Kvinesdal, og ender opp ved Landvik kirke i Grimstad. Turstien strekker seg fra vest mot øst gjennom dalførene i Hægebostad, Audnedal, Marnardal, Songdalen, Kristiansand og Birkenes. Barnevandringstien slik den framstår i dag, er inndelt i sju etapper. Vi skal gå den siste etappen, en strekning på om lag 20 kilometer fra Birkeland til Grimstad.
Historien om arbeidsvandringene starter opp en eller annen gang på siste halvdel av 1700-tallet. I mang ei bygd i de indre delene av Agder er nøden stor. Området er tett befolket og jorda på gårdene ofte både skrinn og ufruktbart. Utdaterte jordbruksteknikker gir små avlinger med sult og armod som resultat. På mange av husmannsplassene strever folk for å overleve. Barneflokkene er store, det er ikke få munner som skal mettes.
Det er en skam å være fattig, og det er viktig for familien å skjule fattigdommen. Etter en lang vinter kommer vårknipa. Vinterlagrene er snart tomme for både mat og husdyrfôr. Å miste ei av kyrne vil være en katastrofe for både voksne og barn, som på det viset synker enda lenger inn i fattigdom. Barna ser hvordan foreldrene sliter, mange av dem anser det nok både som plikt og nødvendighet å forlate hjemplassen og reise bort på arbeid.
Hver vinter besøker «arbeidsagenter» småbruk og husmannsplasser i Vest-Agder. De er ute etter gjetere og annen billig arbeidskraft til neste jordbrukssesong. Ved synet av fremmedkarene springer barna ofte og gjemmer seg. De vet hva besøket innebærer.
De aller minste ungene blir satt til å gjete i hjembygda, mens de litt eldre barna, de på 10-12 år ble sendt østover til Aust-Agder der både jobbmuligheter og betaling er bedre. I løpet av en god arbeidssesong er det mulig å tjene 40-50 kroner. På denne tida utgjør et slikt beløp en liten formue for fattige familier, det er ofte nok til å dekke den årlige plassleia på husmannsplassen. I tillegg blir det færre munner å mette i de månedene barna er borte på arbeid.
Barnevandringen starter tidlig på vårparten. Det er vinter i lufta, jorda er dekket av søle og slaps. Barna vandrer østover med en liten ryggsekk eller et klesknytte hengende i en stav over skulderen. De går gjerne barbeint. Skitne renner av barnegråt kan skimtes under øynene. Hjerteskjærende scener kan oppstå på avreisedagen. Barna trygler foreldrene om å få slippe å dra. De er fortsatt små, som oftest i aldersgruppa sju til femten år. Det skal gå lang tid før de på ny skal få møte mor og far. Tilbaketuren fra de østlige bygdene finner vanligvis sted seinhøstes.
For de av ungene som starter lengst i vest kan turen være hele 200 kilometer. Veien er ukjent, og skogsvandringen oppleves nok som både slitsom og skremmende. Det finnes fortsatt bjørn og ulv i de norske skogene, og historiene om skremt og underjordiske vesener står sterkt i de fleste barnesinn. Turen tar tre-fire døgn, og nettene tilbringes i fjellhuler, under store trær eller i løer og skjul hos gjestfrie folk. Barneflokken vokser i størrelse etter hvert som reisefølget nærmer seg målet. På det meste går tohundre barn i samlet følge. Sommeren og høsten skal tilbringes i tjeneste hos velstående bønder i Iveland, Birkenes og Landvik ved Grimstad.
Mange av barna sliter helsa av seg. De fleste vandrerne jobber som gjetere. Kyrne skal holdes borte fra dyrka mark, og annen manns eiendom. De må også hjelpe til med annet tungt gårdsarbeid som vedhogst, vannbæring, luking og slåttearbeid. Barna ser at bondens egne barn får gå på skole, mens de selv må stå på og jobbe. Arbeidsdagene er lange, avstraffelsene kan være harde, mange av barna blir psykisk merket for livet.
Ungene må oppføre seg i møte med storbøndene. Arbeidsgiverne forventer respekt, høflighet og dugelig arbeidsinnsats. Mange av barna blir godt behandlet, får kost og losji og en tørr og trygg plass å overnatte etter endt arbeidsdag.
Ikke alle er like heldige. Noen ble grovt utnyttet, mishandlet og utsatt for seksuelle overgrep – rett og slett behandlet som slaver. Barna kan være ute døgnet rundt sammen med dyra. Når nattemørket senker seg forsvinner tryggheten. De hører nifse nattelyder, og vet at farlige rovdyr streifer rundt dem her ute i de store mørke skogene. Småbarna er livredde for å feile, bli straffet og få pryl av bonden. Savnet er også stort etter det som regnes som viktigst i tilværelsen til et lite barn – nærhet, mat og trygghet. Lengselen etter mor, far og søsken kan være uutholdelig.
Historielaget i Agder har pekt ut og definert strekning som i dag omtales som «barnevandringstien». Mange av barna gikk nok akkurat denne veien da de vandret fra vest mot øst. Ikke noe annet sted i Norge har det foregått slike organisert arbeidsvandringer som her i sør.
I siste halvdel av 1800-tallet avtok barnevandringene på Sørlandet. Fattigfolket valgte i stedet å emigrerer til Amerika. Den aller siste barnevandringen fant sted i 1910. Historien var lenge gjemt og glemt, men ble for alvor kjent da boka og filmen Yohan barnevandrer ble lansert i 2010.
