av En forløper til jernverket på Næs ble etablert så tidlig som 1665. Deler av driften var den gang lokalisert på Baaseland gård. Jernverksovnen på Baaseland var imidlertid avhengig av en flombekk som drivkraft. Ustabil vannføring og ineffektiv drift medførte at jernproduktene fra Baaseland hadde fått ord på seg for å være av dårlig kvalitet.
Da Ulrich Schnell (1699-1770) i 1724 kjøpte gården sammen med to kompanjonger tok de raskt konsekvensen av dette. Jernverksovnen på Baaseland ble nedlagt, og bygget opp igjen et par kilometer unna, på naboeiendommen Næs. Da forretningspartnerne i 1733 fikk økonomiske problemer overtok Schnell deres andel og ble eneeier av bedriften.
På Næs var driftsforholdene langt bedre tilrettelagt for tidsmessig og lønnsom produksjon. Da driftsbygningene i 1738 flyttet etter masovnen skiftet bedriften navn til Næs jernverk. Nyetableringen skjedde i en tid der konjunktur og avsetningsmuligheter var gode. Kvalitetsforbedringen av produktene resulterte raskt i høyere priser. Eksport av trelast fra verkets tre sager bidro også til at bedriften fikk styrket sin økonomiske stilling.
Ulrich Schnell hadde ord på seg for å ta seg godt av egne ansatte. I 1740 bygget han blant annet lærerbolig til den nyansatt læreren, og skolestue til jernverkets barn. Da Ulrich Schnell døde i 1770 overtok sønnen Jacob ansvaret for bedriften. Jakob drev jernverket til han emigrerte til Danmark i 1792.
Jacob Aall (1773-1844) var norsk godseier, prest, historiker, politiker og økonom. Jacob ble født inn i den velstående Aall-familien. Faren var kjøpmann i Porsgrunn og eier av Ulefos Hovedgard. Da faren døde i 1799 fikk Jacob tilgang til økonomiske midler. Han kjøpte Næs jernverk av Jakob Schnell for 170 000 riksdaler. Napoleonskrigene på begynnelsen av 1800-tallet skapte imidlertid også problemer for Aall-familien og driften ved jernverket. Aall la ned et stort engasjement for å dempe effektene av hungersnøden ved å skaffe brødkorn til ansatte og befolkningen i nærområdet.
Som representant for Nedenes Amt og medlem av Unionspartiet var Jacob Aall i 1814 utsending til Riksforsamlingen på Eidsvoll. Til tross for både personlige og økonomiske bindinger til Danmark valgte Aall å støtte Herman Wedel Jarlsbergs plan om norsk løsriving fra Danmark i 1814.
Jacob Aall satt på Stortinget i hele fem perioder. Han engasjerte seg spesielt i bergverkslovgivning og andre former for praktiske samfunnsspørsmål. I økonomiske saker rådet han styresmaktene til edruelighet og forsiktig framgang. Aall skrev og ga ut flere historiske bokverk. Gjennom forfatterskapet ga han uttrykk for egne ambisjoner om å oppdra det norske folk. Han mente eksempelvis av landets avsidesliggende bygder var preget av oldtidens seder og skikker og at fattigdom skyldtes latskap. Aall er kjent som en av flere bidragsytere til opprettelsen av Universitetet i Oslo, etablert i 1811.
Jernmalm fra gruvene ble fraktet til jernverket for framstilling av råjern. Jernmalmen ble lagret ute, og måtte grovrenses (røstes) før bruk. Bønder som var bosatt innenfor jernverkets cirkumferrens, en sirkel med radius på 40 kilometer hadde plikt til å levere trekull til masovnene. Hele 70 husmannsplasser soknet til Næs jernverk.
På vinterstid hugget bøndene tømmer og bygget kullmiler. Til byggingen av ei kullmile kunne det gå med 120 dagsverk. Stokkene ble satt i såte og påtent. Resultatet av gigantbålet ble trekull – nok til to dagers jernproduksjon på verket. Ferdig trekull ble lagret i egne kullhus før bruk. Kullhusene på Næs er ikke bevart, men var plassert i forkant av kullbrua som førte opp til masovnen.
Stabil vannføring var avgjørende for verkets plassering. På Næs jernverk ble luft tilført ovnene ved hjelp av store blåsebelger. De enorme blåsebelgene ble drevet av vannhjul. I området var det flere demninger, på det viset var verket dekket med stabil vannføring også i tørre perioder.
Masovnen som laget støpejernet var den sentrale produksjonsenheten på alle jernverk. På Baaseland hadde det vært masovn helt siden 1620-tallet, men i 1665 ble den flyttet lenger vestover, til Næs. Når ovnen først var opptent så brant den dag og natt i 1-2 år.
I den 8-12 meter høye sjaktovnen ble jernmalm og koks matet inn ovenfra, luft ble tilført nedenfra. Ved høy temperatur ble jernet redusert i en prosess der oksygen i jernmalmen bandt seg til karbon i trekullet. Karbondioksid steg opp i lufta, nesten reint jern ble tappet ut i bunnen av ovnen to ganger daglig. Kalkstein ble tilsatt for å rense jernet. Kalsiumoksid reagerer med sure oksider i jernmalmen, produktet i denne prosessen var slagg.
Masovnene på Næs produserte daglig omlag to tonn med råjern. Råjernet eller støpejernet ble enten formet til jernbarrer eller støpt i former til flotte ovnsplater. Støpejernsovnen var en tysk oppfinnelse fra 1400-tallet. Da støpejernsovnene overtok for den åpne og sotfylte grua i hus og hytter medførte den en merbar forbedring i den norske folkehelsa. Dødeligheten sank betydelig. De første årene var jernovnene forbeholdt overklassen, men fra 1700-tallet ble jernovnen allemannseie og den viktigste form for oppvarming i Norge.
Slagg ble tappet ut i bunnen på ovnen og støpt til blokker som kunne brukes til husbygging. I 1830 ble masovnanlegget fordoblet, det kunne fra nå av støpes svært store elementer. I 1886 ble det bygget en ny masovn. Dårlige tider førte til at masovndriften og jernproduksjonen etter hvert ble nedlagt. Fra 1909 var det slutt med jernproduksjon på Næs. Bedriften fortsatte etter dette som stålverk, stålet var imidlertid innkjøpt.
Jern som kommer rett fra ovnene omtales gjerne som råjern og kan kun brukes til støping. Jern som skal brukes i smijernsproduksjon må gjennom nok en prosess, den kalles fersking. Råjern inneholder fortsatt 4-5 prosent karbon, mesteparten av karbonet må fjernes for å unngå sprøtt og hardt jern. Seigere og mer herdig jern oppnås i en forbrenningsprosess i essene der oksygen tilføres og karbonet brenner opp. Resultatet blir et reint, mykt, seigt og mer herdig jern, vi kaller det smijern.
På Næs har det vært hammersmie siden 1635. Ut av essene hentet arbeiderne smeltestykker på 70-80 kilo. Smeltestykkene ble knadd av hammere for å bli kvitt de siste restene av slagget.
Den største hammeren veide omtrent 1000 kilo. Når hammeren slo bar lyden flere kilometer. De fleste som jobbet i hammersmia mistet hørselen i løpet av kort tid. Hammerhodet ble drevet av vannkraft. Hele prosessen med å omdanne råjern til smijern kunne ta opptil seks timer. Resultatet var lange jernstenger som ble salgsvare. To av hammerne var i bruk til 1959.
Tidlig på 1860-tallet etablerte Næs eget digelstålverk. Digelstålovnene var grafittholdige leirformer som tålte svært høye temperaturer. I digelovnene ble jern blandet med andre metaller, produktet var stål av høy kvalitet. I produksjonslokalet var temperaturen nesten uutholdelig, arbeiderne brukte «vernestøvler» og klær for å holde den verste varmen ute. Stålet ble støpt i egne former. Digelstålverket ble utvidet i 1886, og var i drift til 1959.
Valseverket på Næs ble bygget i 1879. Stål ble fraktet til valseverket og bearbeidet til lange stenger. Bygget er i dag borte. Det brant ned to ganger, i 1937 og 1942. De neste fem årene foregikk valsingen ute i friluft til produksjonen ble avsluttet i 1947.
Bedriften hadde også eget maskinverksted. Maskinhuset fra 1842 er bygget av slaggstein. Klokka på toppen av bygningen ble brukt i forbindelse med varsling på anlegget. Når klokka slo var det igjen tid for arbeid. Arbeidsdagen var lang, den startet klokka seks om morgenen og varte i tolv timer. Arbeiderne hadde to timer fri midt på dagen. I maskinverkstedet ble stålet smidd til spesialprodukter som kanoner, granater og andre produkter. Et vannhjul med reimoverføringer drev maskinene i maskinverkstedet.
Jernverket hadde rundt år 1900 hele firehundre mann i arbeid. Bedriften la tidlig til rette for sosiale ordninger som syke- og trygdepenger og opprettet også egen sparekasse for sine ansatte. I tillegg til jernverksdrift ble det drevet tresliperi, gruvedrift, sagbruk, jord – og skogbruk på Næs.
I 1959 brast en av demningene i Storelva i forbindelse med en storflom. Gjenoppbygging ville bli for kostbart, bedriftens styre valgte derfor å stenge ned Næs jernverk for godt. Nok et norsk industrieventyr var dermed kommet til veis ende……
Omvisningen på verket tok omtrent en time. Et kjekt og velfungerende opplegg som godt kan anbefales til andre. I museumsbutikken fikk vi smake saftige runde munker. Salgstrikset fungerte, på vei hjemover hadde vi med oss et solid munkejern i støpegods…..et fint minne fra Næs som forhåpentligvis kommer til nytte på kjøkkenet
Til slutt en tragisk historie fra Næs jernverk……..
I 1819 skjer det et drap på Næs. Jernverksarbeider Johannes Larsen blir i etterkant dømt til døden for å ha kastet en liten gutt i masovnen ved Næs Jernverk.
Johannes Larsen og de to fattige skreddersønnene Ib og Johan Christian Jensen på 8 og 10 år hadde satt seg på masovnskransen for å varme seg. Guttene satt og spiste på hvert sitt stykke brød. En annen arbeider, Knud Madsen ankommmer og mistenker guttene for å ha stjålet av brødet i nistetina hans. Den eldste av brødrene besvarer beskyldningene med å skyve mistanken over på Johannes Larsen.
Knud Madsen forlater rommet i noen få minutter. Da han kommer tilbake til masovnen ser han at Johannes Larsen kaster ti år gamle Johan Christian Jensen ned i masovnspipa. Gutten har ingen sjanse i den varme ovnen og er død når arbeiderne igjen klarer «å fiske» ham opp.
Dødsdommen mot Johannes Larsen blir ikke fullbyrdet. Saken går helt til Høyesterett der tre av dommerne dømmer Larsen til straffearbeid på livstid, mens flertallet – de fire andre, velger å benåde Larsen. Flere av vitnene, deriblant jernverkseier Jacob Aall hevder at tiltalte i mange år har vært mentalt forstyrret. Domsflertallet vurderer på det grunnlaget Johannes Larsen som ”Afsindig”. Friheten blir kortvarig – Johannes Larsen dør selv kun et par år etter drapet.
I kirkeboken ble det på gravferdsdagen skrevet følgende om offeret Johan Christian Tour:
”Hans Dage endtes ved at blive kastet i Masovns Ilden”.
