av Norge er et land rikt på mineraler. I hundrevis av år har malmressursene i fjellene våre bidratt til å skape inntekter og arbeidsplasser. De første norske kobberverkene så dagens lys allerede på 1100-tallet. Her i landet er nok Røros (1644), Kvikne (1632) og Løkken (1654) de mest kjente av gruvestedene. En vesentlig del av kobberhistorien er lokalisert til Trøndelag.
Kobbereventyret på Visnes starter opp mye seinere. En vinterdag tidlig på 1860-tallet oppdager en sildefisker ved en tilfeldighet en kobberåre i Grønneviken nordvest på Karmøy. For fiskersamfunnet på Karmøy er dette svært beleilig. Silda er i ferd med å forsvinne, de små fiskemiljøene i området er på full fart inn i en resesjon. Sandnesmannen Torbjørn Brualands kobberfunn bidrar til at omstillinga går bedre enn forventet.
Brualand involverer kameraten Mauritz Kartevold i funnet. Nærmere kartlegging avdekker betydelige kobberforekomster i området. Kompanjongene mislykkes i arbeidet med å skaffe norsk kapital til gruvedriften og må derfor se seg om etter hjelp fra annet hold.
Den franske bergverksingeniøren Charles DeFrance er på dette tidspunktet en betydelig person innenfor norsk gruvedrift. Han er godt orientert om det som rører seg i bransjen, og forstår raskt betydningen av funnet. DeFrance kontakter egne oppdragsgiverne, og får klarsignal til å forhandle om malmressurssene på Visnes.
I 1864 kjøper det belgiske gruveselskapet Antwerpen Gruvekompani rettighetene til kobberforekomstene av Brualand og Kartevoll for en engangssum på 4000 specidaler og et årlig vederlag så lenge det pågår gruvedrift i Grønneviken.
Driften av den første gruva starter opp i 1866. Med enkle redskaper som spett, spade og håndbor sørger 10-12 mann for at berget brytes. Malmen transporteres ut av gruvegangene med trillebår og små skinnegående vogner. Arbeidshester sørger etter hvert for at malmen heises ut av gruva i store «jernvagger». Det malmholdig fjellet kjøres til tippsteder nær gruva. Her skilles kobberholdig malm fra gråfjellet.
Behovet for arbeidsfolk øker raskt, og alt i første halvdel av 1870-tallet er mer enn 500 mann ansatt i gruvene på verket. I 1875 tar arbeiderne i bruk damp – og trykkluftdrevne boremaskiner. Visnes gruver etablerer seg raskt som en av de mest moderne og mekaniserte gruvene i Norden. Gruvedriften går svært godt, og fra 1877 og det påfølgende tiåret står Visnes kobberverk for hele 65 prosent norsk kobbereksport.
Tidlig på at 1870-tallet får verket egen smeltehytte. Målsetningen er å øke kobberinnholdet i eksportproduktene. Smeltehytta har fire sjaktovner, ni røsteovner og eget kammer for produksjon av sinkoksyd.
Hytta plasseres nær skipingskai, på ei romslig tomt med gode muligheter for lagring av gruvemalm, kull og slagg. Smeltehytta får kort levetid, og blir nedlagt i 1887 etter kun femten års driftstid. Utslipp av forurensende svovelrøyk ødelegger både natur og landbruksavlinger i nærområdet. Lokale bønder stevner kobberverket, og vinner rettsaken. Visnes kobberverk dømmes å betale erstatning til bøndene.
Kobber er et av de første metallene som ble tatt i bruk av oss mennesker, og utvinning av kobber fra malm har pågått i mer enn 6000 år. Kobberet smeltes ut av kobbermalmen når temperaturen passerer 1084 grader celsius. Men kobberet er tyktflytende og av den grunn lite egna til støping. Blæredannelser gjør støpekobberet porøst og lite holdbart.
Bruksområdene utvides imidlertid når det lages legeringer mellom kobber og andre metaller som tinn eller sink. Resultatet av slike legeringer er bronse og messing. Kobber har god ledningsevne, er seigt og kan dermed strekkes eller valses til tynne plater.
Etter femten års drift skifter selskapet eier, og det franske selskapet Societe des Mines et Usines de Cuivre overtar driften. Charles DeFrance følger med over i det nye selskapet. Han fortsetter som generaldirektør, men styrer nå gruvedriften fra Antwerpen.
Gruvesjakta når etter hvert ned til 460 meters dyp, ei slepesynke fortsetter deretter videre nedover. Etter hvert som det graves dypere avtar kobberinnholdet i malmen. Malm med lavt kobberinnhold, vanskelige driftsforhold og dårlige mineralpriser fører på sikt til at driften går med underskudd. I desember 1894 blir Visnes kobberverk nedlagt.
I løpet av nesten tretti års driftstid har gangene i gamlegruva nådd ned til 732 meters dyp. Gruva har levert 1,4 millioner tonn malm med totalt 22 652 tonn kobber. Det gir et gjennomsnittlig kobberinnhold på 1,6 prosent. Gruvevirksomheten leverte råstoff til smelteverket i Hemixen i Belgia og til svovelsyrefabrikker i England.
I 1899 kjøper et engelsk selskap det som er igjen av kobberverket. Gamlegruva er ikke lenger drivverdig, det nye selskapet starter derfor opp drift i Rødkleiv, ei ny gruve som ligger omlag 800 meter fra gamlegruva. Den nye gruva skal imidlertid vise seg å være mer komplisert enn den gamle.
I 1909 kommer Visnes kobberverk for første gang på norske hender. Verket kjøpes opp av Christian Michelsen fra Bergen. Michelsen skal senere bli norsk statsminister. De neste seksti årene skal gruvedrifta i Rødkleiv bli preget av krigshandlinger, svingende mineralpriser, ulykker og trusler om nedleggelse. I løpet av denne tidsperioden blir omlag 2,8 millioner tonn råmalm hentet ut av gruva.
Malmen fra Rødkleiv har vesentlig lavere mineralinnhold enn malmen fra gamlegruva, Kobberinnholdet ligger kun på 0,8 prosent, sinkinnholdet rundt 1,7 prosent. I underkant av halvdelen av malmen blir eksportert. Rødkleiv gruve er i drift til eierselskapet går konkurs i 1972. Gruva er da drevet ned til 520 meters dyp. Eksisterende bygninger, anlegg og rettigheter ble solgt til A/S Sydvaranger.
Den sosiale avstanden mellom arbeidere og funksjonær er lett synlig i det fysiske miljøet på Visnes. Funksjonærene bor i flotte villaer med seks-åtte rom. Generaldirektøren selv disponerer en elegant sveitservilla med hele 12 rom. Den praktfulle boligen er omgitt av en flott beplantet hage.
Gruveledelsen er opptatt av legge tilrette for sosiale sammenkomster, og arrangerer derfor gjerne hageselskap på sommerstid. På den nordlige delen av eiendommen anlegger bedriften et stort parkområde med lysthus, andedam, beplantning, turstier og rideveier. Mange av sjefene ved verket er franske eller belgiske bergverksfolk, det er dermed ingen selvfølge at utlendingene vil trives i det karrige og etter hvert svært svovelsvidde kystlandskapet.
Arbeidsdagene til gruvearbeiderne er både lang og hard. Det bor flere hundre barn på Visnes, barnearbeid i tilknytning til gruvedriften er dermed ikke uvanlig. Mange sosiale fordeler gjør at flere søker jobb på verket. Det blir ofte kamp om jobbene.
I egne ansettelsesauksjoner velger gruveledelsen som regel ut de av arbeiderne som tilbyr seg å jobbe for den laveste lønnen. Det bygges brakker, skolestue og arbeiderboliger med enkel standard. Men å eie egen bolig er imidlertid ikke synonymt med god plass. Eierfamilien disponerer som regel kun et eller to rom. Resten av huset blir ofte utleid til to-tre andre familier.
På det meste teller gruvesamfunnet på Visnes mer enn 3000 sjeler. Bedriften ansetter egen gruvelege som både tilbyr hjelp og gratis medisiner til ansatte og deres familier. Egen sykelønnsordning sikrer arbeiderne lønn ved sykdom. Bedriften gir også rentefrie lån til bolig.
Det var mange munner som skulle mettes, på kobberverket blir det derfor både drevet jordbruk og holdt husdyr. Det etableres skole, meieri, sykehus, fengsel. Gruveområdet har også eget ordenspoliti. Store inntekter gjør den vesle bygda på Karmøy til en av de mest moderne i datidens Norge. Gruveledelsen satser på moderne teknologi og framtidsretta oppfinnelser. Visnes fikk elektrisk lys hele syv år før hovedstaden, og telefon kun fire-fem år etter at den ble oppfunnet av Alexander Graham Bell i 1875.
På Visnes står en 4,5 meter høy kopi av Frihetsgudinnen i New York. Kopien kostet 180 000 NOK da den ble avduket i 2006. Kobberet fra Visnes ble regnet for å være av ypperste kvalitet, på folkemunne har det alltid blitt hevdet at kobberet som dekker Frihetsstatuen i New York opprinnelig kommer fra gamlegruva på Visnes.
Høsten 1985 ble en kobberprøve fra statuen i New York sammenliknet med gruvekobber fra Visnes hos AT & Bell Laboratories i New Jersey. Konklusjonen var at gudinnekobberet stammet fra Visnes. Betydelige variasjoner i arsennivå i de to kobberkildene gjør at konklusjonen senere har blitt trukket i tvil.
