av Vi har lagt helgeturen til historisk grunn på Avaldsnes på Karmøy. Her skal vi besøke Olavskirken og Nordvegen historiesenter. Kormt er det norrøne navnet på Karmøy, og det historiske stedet Avaldsnes er oppkalt etter en av kongene som levde her, selveste Augvald.
På begge sider av Karmsundet er det funnet fornminner som bekrefter bosetning i området så langt tilbake som til steinalderen. I eldre bronsealder forma menneskene det flate karrige landskapet ved å bygge nesten førti store og små himmelhvelva gravhauger helt nord på Karmøy. Området omtales gjerne som Blodheia, etter slaget som raste på sletta i år 953 AD, da kong Håkon den gode beseiret sønnene til en tidligere norsk konge, Eirik Blodøks.
Havområdene langs norskekysten har alltid spilt en sentral rolle i norsk historie. Skip som kom seilende langs kysten møtte smulere farvann når de passerte mellom Karmøy og fastlandet. Vest av den trange skipsleia vokste det etter hvert fram et maktsentrum med fokus på kulturutveksling og handel. Den som kontrollerte skipstrafikken gjennom Karmsundet hadde på sett og vis kontroll på skipstrafikken langs hele den sørvestlige kysten av Norge. Skipsleia skulle etter hvert bli omtalt som Nordvegen, veien mot nord.
Nordvegen Historiesenter forteller historien om Avaldsnes, det eldste kongesetet i Norge. Her har det levd en rekke mer eller mindre kjente norske herskerne. Noen omtales i skriftlig materiale som kongesagaer, heltesagaer og gamle kvad. Andre kjenner vi kun fra arkeologiske utgravinger. Flere gravhauger og skipsgraver av nasjonal betydning er avdekket like i nærheten av den trange skipsleia.
I 2012 ble restene av et langhus fra folkevandringstida funnet nær kirken. Huset var i bruk i tidsperioden 300-600 AD. I langhuset levde de første herskerne på Avaldsnes sine liv sammen med storfamilien. Det 24 meter lange huset lå i nord-sør retning. Stolpetykkelse og avstand mellom takbærende konstruksjoner indikerer at huset både var høyreist og stort. Langhuset var inndelt i flere rom med ulike funksjoner. Deler av bygningen var avsatt til husdyrene. Stolpehullene viser at huset er blitt ombygd flere ganger. Utgravingene avdekket også stolpehull etter andre bygninger på samme sted. Her kan det med andre ord ha bodd folk hele perioden fra jernalder til middelalder.
Nordøst for kirken lå det tidligere en stor gravhaug. Den bredte seg ut på begge sider av kirkegårdsmuren. Haugen var hele 4-5 meter høy, og hadde en diameter på omlag 40 meter. Gravhaugen er datert til folkevandringstida, 300-550 AD.
I 1834-35 satte sokneprest Johan Brun i gang arbeidet med å grave ut haugen. Folketallet i soknet var økende, og det var behov for løsmasser og mer plass til utvidelse av kirkegården. Tre graver ble funnet inne i haugen. To av disse var kremasjonsgraver fra yngre romertid (200-400 AD) og folkevandringstida (400-600 AD). I begge sekundærgravene ble det funnet bronsekjeler med rester av menneskebein. Den viktigste grava var ei jordfestingsgrav datert til år 300 AD. Sentralgrava var 3,6 meter lang og 1,2 meter bred. Under et tykt lag av jord og sand hadde noen plassert vertikale steinheller i ring rundt ei røys av runde steiner. Inne i steinhaugen fant sokneprest Brun ei eikekiste med restene av en mann.
En vestnorsk høvding var gravlagt inne i haugen. Grava var rikt utstyrt, og det kom tydelig fram at det her dreide seg om en velstående mann. Mange anser dette som det rikeste og mest betydningsfulle nordeuropeiske gravfunnet fra romertida.
Kysthøvdingen hadde også fått med seg egne våpen og mye hverdagslig utstyr på reisen mot evigheten. Her var det både enestående importgjenstander, og nordisk arbeider av høy kvalitet. Drikkebeger og drikkehorn, speil og hengefat, spillebrikker og diverse romerske kar i sølv og bronse. Men selveste «rosinen i pølsa» var en stor halsring (590 gram) og fire fingerringer, alt dette i det pureste gull.
Soknepresten hadde etter datidens regelverk eiendomsrett til funnet. Han valgte likevel å donere størstedelen av funnet til Bergen Museum. Noen av gullgjenstandene ble likevel solgt og smeltet om. Sokneprest Brun kunne etter hvert trekke seg tilbake fra sine geistlige plikter som en rik og velstående mann.
Handel på tvers av landegrensene har trolig skapt rikdommen til mannen i grava. Retten til å handle med romerne var et privilegium for herskere med spesiell samfunnsposisjon. Flagghaugfyrsten har nok både hatt nettverk av underhøvdinger og forbundsfeller i eget omland i tillegg til viktige allianser med fyrster og herskere på kontinentet.
På veien ned til historiesenteret passerte vi Kjellerhaugen. Gravhaugen som både inneholder graver fra bronse- og jernalder er påbygd flere ganger. Den var i utgangspunktet like høy som Flagghaugen. I dag er den vesentlig mindre, mye av haugen er gravd ut og fjernet. Kjellerhaugen omtales gjerne også som Kuhaugen.
Tidlig på 1800-tallet ble en potetkjeller gravd ut i haugen. Historien vil ha det til at mannen som gravde fant gullklaven til Audhumla, den hellige kua til Augvald. Det som imidlertid er mer sikkert er at det på samme tid ble gjort funn av en forgylt ring og to ansiktsmasker i bronse i ei sekundærgrav i Kjellerhaug. Gravfunnet har i ettertid trolig gått tapt. Tidlig på totusentallet ble det foretatt prøvegravinger i haugen. Et delvis intakt gravkammer ble da avdekket. Kjellerhaugen er foreløpig ikke blitt åpnet.
Kong Augvald (Ogvaldr) skal ha levd en gang på 600-tallet AD. Han var sønn av Rognvald og sønnesønn av Rugalf. De menneskelige anene stammet fra Gotland. De som skal ha greie på det hevder at slektsrekka til Augvald går i rett linje tilbake til gudeverdenen. Augvald omtales gjerne som «gudenes ætling, og kongenes ættefar». Han ble selv stamfar til flere historiske konger, de mest kjente er Jøsur, Hjør, Hjørleiv den kvinnekjære og Halv.
Kong Augvald hadde sitt opprinnelige hovedsete lenger øst, i området mellom Rogaland og Telemark. Augvald ble regnet som en stridens mann. Han vant både rikdom og ære på sine reiser som viking i fremmede land. Etter å ha vunnet flere vellykka sjøslag overtok han holmrygenes maktbase i vest og slo seg til på det best egna stedet for bosetting på øya Kormt (Karmøy). Stedet som i dag bærer navnet Avaldsnes er oppkalt etter kongen.
I norrøn mytologi var Audhumla selveste urkua. Da hun slikket på de salte steinene i Ginnungagap forløste hun guden Bure, Odin’s farfar. Hun sørget også for at guden Yme fikk melk å nære seg på.
I Snorre Sturlasons saga om Olav Tryggvasson gjenfortelles et gammelt sagn om en kong Augvald og kua hans, Audhumla. Kong Augvald mente at melka fra hans egen Audhumla bidro med både livskraft og styrke. Han ofret (blota) til kua, og hadde den med seg overalt der han beveget seg. Rundt halsen skal Audhumla ha båret en flott halsklave i reint gull.
På et høydedraget sørvest for Olavskirka ligger Kongshaugen. Tradisjonen skal ha det til at kristenkongen Olav Tryggvason døpte den første rogalendingen på Kongshaugen. Det spekuleres også i om kong Augvald kan være gravlagt her.
I sagaene fortelles det om da guden Odin kom på besøk til kong Olav Tryggvason på Avaldsnes og gjenfortalte historien om Augvald og den hellige kua hans. Etter møtet med Odin gikk Olav Tryggvason ut og begynte å grave i flere av gravhaugene på kongsgården. I den ene fant han beinrester etter Augvald, i en annen bein etter kua hans.
Sommeren 2005 gjennomførte arkeologer prøvegravinger i Kongshaugen. Flere eldre graver og ei uåpna gravrøys som muligens kan dateres til folkevandringstida ble påvist inne i den langstrakte gravhaugen.
Dagens norske kongehus regner Harald Hårfagre som sin stamfar. Snorre og andre middelalderpoeter hevder at Hårfagre, faren Halvdan Svarte og deres etterkommere tilhørte ynglingætten. Denne slektsgreina nedstammet ifølge den historiske tradisjonen fra de norrøne gudene. De lærde strides fortsatt om ynglingætten var en virkelig kongeslekt. Andre er av den oppfatningen at det ikke er grunnlag for å hevde at ætten har eksistert. At forbindelsen mellom Harald Hårfagre og ynglingætten trolig er oppkonstruert er mange av dagens forskere enige om.
Harald Hårfagre regnes uansett som Norges første konge, mannen som samlet mange av de norske småkongedømmene til et større rike mot slutten av 800-tallet. Flere av de norske middelalderkongene hevdet at de nedstammet fra Harald Hårfagre. Både Olav Tryggvason og Olav den Hellige påberopte seg slektskapsbånd til rikssamleren Harald Hårfagre. Dette er trolig ikke rett. Sønnene Eirik Blodøks, Håkon den Gode Adalsteinfostre og Harald Gråfell er trolig de eneste norske kongene som er sikre etterkommere etter Hårfagre.
Flere av ynglingkongene har tette bånd til Karmøy. Harald Hårfagre hadde en av kongsgårdene sine på Avaldsnes. Periodevis var han bosatt der. Olav Tryggvason bygget den aller første kirkene på stedet. Håkon V Magnusson og Håkon Håkonsson reiste Olavskirken til minne om Olav den Hellige. Håkon VI var den siste av de kjente kongene med tilknytning til Avaldsnes. I Heimskringla forteller Snorre en av de mer spektakulære historiene fra Olav (den Hellige) Haraldsson sin tid på Avaldsnes.
Etter to uår tidlig på 1020-tallet hadde kong Olav nedlagt forbund mot kornhandel mellom den sørlige og nordlige delen av Norge. Lenger nord i landet hadde en kar ved navnet Asbjørn tilhold. Han var slettes ingen «hvemsomhelst», onklene var de mektige karene Tore Hund og Erling Skjalgsson.
Høsten 1022 reiser Asbjørn på vegne av faren sørover for å handle korn og besøke onkel Erling på Sola. På vei nordover er båten lastet med store mengder korn. Asbjørn og følget passerer som alle andre Nordvegen, og storgården på Avaldsnes. Kongens mann på stedet, gårdsbestyreren Tore Sel konfiskerer lasten og fornedrer på det viset Asbjørn på det groveste.
Påsken 1023 feirer kong Olav påskehøytiden på Avaldsnes. Asbjørn har også tatt turen sørover, og han har slett ikke glemt det som skjedde året før. Gjestebudet ender med en konfrontasjon, der Asbjørn hogger hodet av Tore Sel. Asbjørn dømmes straks til døden. Kongen overtales imidlertid til å utsette avrettelsen. Det er påske og helgedagsfred, og det har tross alt vært nok uroligheter.
Skjalg Erlingsson befinner seg på Avaldsnes. Han er sønn av Erling Skjalgsson, og mer eller mindre motvillig en del av kong Olav sin hird. I løpet av natten klarer han varsle faren slik at han får mobilisert styrkene sine. Allerede neste dag er Erling Skjalgsson på plass på Avaldsnes med mer enn tusen menn.
Kong Olav bøyer av for overmakten, og velger motvillig å la Asbjørn leve. Asbjørn på sin side må love å overta Torbjørns plass som årmann på Avaldsnes. Han er fra nå av underlagt kongen. Det går ikke lang tid før Asbjørn bryter løftet han har gitt til kongen. Asbjørn, som nå bærer hedersnavnet Selsbane blir på et senere tidspunkt drept i kamp med en av kong Olavs menn.
På 1300-tallet etablerer hanseatene sitt første norske handelssted på øya Nottå like ved kongsgården på Avaldsnes. I 1367-68 kommer det til strid mellom Håkon VI og hanseatene. Konflikten ender med at hanseatene brenner ned kongsgården, pilgrimsherberget og flere andre gårder langs Karmsundet. Kongsgården gjenreises etter brannen, men i etterkant mister Avaldsnes sin posisjon som sete for kongemakten. Det betyr likevel ikke slutten for det historiske stedet. Augvalds gamle gård skal i de kommende århundrene fungere som handelssted, gjestgiveri, tingsted og prestegård.
