av Helgeturen går denne gang til det tidligere handelsstedet Sogndalstrand. Her blir det julebord, underholdning og overnatting på ærverdige Sogndalstrand kulturhotell.
Sogndalstrand ligger i Sokndal kommune, den sørligste kommunen i Rogaland. Kommunen har i dag 3300 innbyggere, og ligger inneklemt mellom Egersund i nord, Lund i øst og Flekkefjord i sør. Kommunesenteret er plassert på Haua, bedre kjent som Hauge i Dalane. Flertallet av innbyggerne er bosatt i området rundt Hauge, og de gamle ladestedene Rekefjord og Sogndalstrand.
Fjellene i området har typisk Dalane-preg, de er avslepne og småkuperte. Kystlandskapet som vender ut mot storhavet karakteriseres av bratte knauser og minimalt med beskyttende skjærgård.
Innbyggerne i Sokndal har gjennom alle tider levd av det som havet og jorda har kunnet gi. I dag betyr fiske mindre, mens kraftproduksjon, jordbruk og gruvedrift fortsatt skaper inntekt og arbeidsplasser.
Fjellene i området er del av en magmaformasjon dominert av overfladiske størkningsbergarter som noritt, anortositt, ilmenitt og magnetitt. Området har verdens største forekomst av den økonomisk viktige bergarten ilmenitt. Av denne produserer hjørnesteinsbedriften Titania AS råjern, titanhvitt og titan. Gruvedriften i området har røtter tilbake til 1700-tallet.
Sogndalstrand er et av ni fredete norske kulturmiljø med stor kulturhistorisk verdi. I lov om kulturminner defineres kulturmiljø som et område der kulturminnene inngår som en del av en større helhet. Et slikt miljø har ingen tydelig definert størrelse, men avgrenses som regel av topografi og historiske tidslinjer.
Det unike kulturmiljøet i Sogndalstrand omfatter trehusbebyggelsen fra 1700 og 1800-tallet med omkringliggende kulturlandskap. «Bydelene» Åros og Stranda på begge sider av elva Sokna dekker et område som kun er litt større enn en kvadratkilometer.
Det gamle bygningsmiljøet beskrives som usedvanlig komplett. Som tidligere handelsknutepunkt har Sogndalstrand stor nasjonal betydning. Trussel om ukontrollert utbygging dannet grunnlag for fredningen av kystmiljøet i Sogndalstrand. Endelig fredning ble vedtatt av kongen i statsråd 24. juni 2005.
I middelalderen vokser det fram kjøpesteder en rekke steder i landet. God tilgang på ressurser og arbeidskraft åpner opp for samfunn der jordbruksvarer, håndverksprodukter og tjenester tas i bytte mot penger. En kaupang eller kjøpstad utvikler seg over tid til et lite bysamfunn der de mest velstående av innbyggere som regel kontrollerer alt av handel og annen næring.
Kongelig privilegiebrev gir kjøpstadsrettigheter som sikret handelsutøvelse innenfor et avgrenset områder. Slike privilegier gir byene utvidet selvstyre, både rettslig og forvaltningsmessig sammenliknet med landområdene omkring. For å sikre innkreving av skatter og avgifter er det avgjørende for myndighetene å lede varestrømmen gjennom disse kjøpestedene. Det var kun borgere med borgerbrev som får anledning til å utøve handel.
På slutten av middelalderen mister mange av de store kjøpstedene sin enerådende posisjonen. Små strandsteder, såkalte ladesteder vokser fram. De er som regel administrativt underlagt nærmeste kjøpested, og fungerer som en forlenget arm for disse. Men ladestedene har begrensa med handelsrettigheter.
De plasseres på strategiske punkter langs leia, nær sjø eller elver der trelast og fisk kan lastes og losses. Med noen sjømils avstand vokste det fram et nettverk av handels- og gjestgiversteder. Naturlige havner gjør det mulig for ferdafolk og fiskere å drive virksomhet langs kysten. På ladestedene er det salg av proviant, og mulighet for overnatting og landligge.
De første ladestedene oppstår på 1400-tallet. Det er økende etterspørsel etter trelast i Europa, og hollandske handelsmenn oppsøker jevnlig norske havner. Formålet er handel med tømmer og trelast.
Den vanndrevne oppgangssaga tas i bruk, og revolusjonerer på samme tid middelalderens enkle form for oppdeling av trestokker. Ved hjelp av krefter fra strømmende vann deles de store tømmerstokkene nå i planker og bord. Dette legger grunnlaget for et norsk trelasteventyr.
Fisk er også en etterspurt vare, og det er stor konkurranse om de norske fangstene. Ladestedenes nærhet til de rike fiskefeltene bidrar til at utenlandske oppkjøpere hvert år oppsøker Norge med mål om handel av fisk for eksport til hjemlig marked. Men det er også behov for fisk til det norske markedet.
For å holde kontroll med fiskehandelen, og komme de utenlandske oppkjøperne i forkjøpet engasjerer kjøpmenn med borgerbrev såkalte utliggere på ladestedene. Utliggernes viktigste oppgave er å forhandle og slutte langsiktige avtaler på vegne av kjøpstedene. Men utliggerne utnytter posisjonen, de begynner etter hvert med handel på egen hånd. Den såkalte tuskhandelen skal bli forløperen til det moderne landhandleriet.
Som største by i regionen blir Stavanger kjøpstad med kjøpstadsrettigheter allerede i 1425. I etterkant av bybrannen i 1684 mister Stavanger denne posisjonen, og handelsrettene blir for en kortere periode overført til Kristiansand. Etter 5-6 år som ladested får Stavanger kjøpstadsrettene tilbake i 1690. På det tidspunktet er byens innbyggerne godt i gang med gjenreisningen av byen.
Sogndalstrands handelshistorie oppstår i første halvdel av 1600-talet. Det begynner som et strandsted, senere får plassen posisjon som ladested. I likhet med Egersund og Sandnes ble Sogndalstrand underlagt kjøpstaden Stavanger.
Ladestedet Sogndalstrand ble etablert med basis i næringsvirksomhet knyttet til handel, sjøfart og fiske. Her er det import av kjøpmannsgods, dansk korn og mange andre varer. Det er eksport av husdyr, huder og skinn, smør, talg og fisk. Kjøpmenn, sjøfolk og en rekke ulike håndverkslaug etablerte seg på stedet.
Så tidlig som i 1640 får Sogndalstrand egen tollbetjent, og fra 1699 også mer formell status som tollstasjon, først underlagt Flekkefjord, deretter Stavanger. Ladestedet nevnes i en rekke tollforordninger i perioden mellom 1683 og 1768. Varer til og fra andre byer i Norge kan nå fritt lastes, losses og fortolles i Sogndalstrand.
Framveksten av en flåte av mindre lokale skuter genererer i 1740-årene et aktivt samfunn med stor økonomisk vekst. I tillegg til den lokale skipsfarten får ladestedet også betydning i forbindelse med transport av varer på strekningen mellom Bergen og Østlandet. Rundt år 1750 er hele 17 skip hjemmehørende i Sogndalstrand.
Utover på 1700-tallet blir det ytterligere vekst innen sjøfart, fiske og handel. I 1798 får Sogndalstrand status som ladested for andre gang. En kongelig resolusjon slår da fast at både Sogndalstrand og Egersund skal ha status som ladesteder. Fra samme tidspunkt opprettes et nytt tolldistrikter for Egersund og Sogndalstrand under Christiansands Stift. Begge stedene kan fra nå av losse utenlandske skip, og eksportere norske varer uten at skipene først må anløpe Stavanger for tollklarering.
Sogndalstrand har sin storhetstid på 1800-tallet. Det rike sildefisket, og eksporten av klippfisk, laks, hummer og makrell skaper voldsom aktivitet. Både menn og kvinner ansettes i de lokale ishusene. Brønnbåter kommer ens ærend fra Holland for å hente levende hummer for transport til de britiske øyene og kontinentet. I 1846 er innbyggertallet i området blitt såpass høyt at Sogndalstrand sammen med nabobygda Rekefjord skilles ut som egen kommune.
På 1870-tallet har Sogndalstrand mer enn 20 butikker, bakeri, brennevinsutsalg og flere skjenkesteder. Her er alt et lite lokalsamfunn trenger – bank, post, jordmor og lensmann, stedet har til og med eget fengsel. Mange ulike yrkesgrupper er representert – skipsredere, kapteiner, styrmenn, matroser, tollbetjenter, loser, fiskere, snekkere og smeder.
Det ene fører det andre med seg utover på 1800-talet etableres flere nye industribedrifter på det gamle ladestedet. Det bygges såpefabrikk og fargeri. I 1886 etablerer A/S Soggedalen Spinderi og Væveri eget spinneri. Bedriften skal eksistere i om lag seksti år.
I 1857 kommer en ny lov som opphever kjøpstedenes monopol. Handelsvirksomheten kan fortsette som før, men da silda forsvinner og industrialiseringen for alvor setter preg på det norske samfunnet velger mange å flytte bort fra de små kysttettstedene. Tidlig på 1860-tallet startes det opp med gruvedrift i Sokndal. Nabobygda Rekefjord fungerer som malmhavn, men etter få år er også gruveeventyret over.
Plasseringen av ny kyststamveien lenger inne i landet bidrar også til at Sogndalstrand havner mer i bakevja. Den økonomiske festen er over, mellomkrigstida preges av nedgangstider og fattigdom. I 1944 innlemmes Sogndalstrand og Rekefjord i Sokndal kommune. Etter hvert som årene går bærer sjøhus, driftsbygninger og bolighus sterkt preg av mangel på vedlikehold, forfallet er i ferd med å knekke det lille lokalsamfunnet.
På 1990-talet preges det gamle ladestedet igjen av pågangsmot og aktivitet. Flere av de gamle bygningene i sjøhusrekka på bredden av Sokna restaureres og tas i bruk. De skal fremstå som i byens glansdager. Noen tas i bruk som fritidseiendom, andre får mer kommersielt innhold. Etter år med iherdig dugnadsinnsats blir det i 1994 nytt liv i den gamle krambua. Samme år blir bygningsmasse og omgivelser fredet.
Et lite kulturhotell framstår fra nå av som et pulserende hjerte i de lille lokalmiljøet. Hotellet etableres i ti av de gamle husene på stedet, det eldste av dem er fra 1831. Målet har vært å hente fram fragmenter av atmosfæren og historien som fortsatt sitter i veggene. I hotellets restaurant fokuseres det på gamle tradisjoner og lokale råvarer. Det gamle fengselet er omgjort til pub.
Hotelldriften har bidratt til at flere aktører har våget å satse. Fokuset har vært på å gjenskape det gamle handelsmiljøet. I dag framstår Sogndalstrand som et idyllisk tettsted med mange små verneverdige trehus.
