november 23, 2024

Rosselandsguden

Et skilt i veikanten pirrer nysgjerrigheten. Etter et par kilometer på humpete grusvei er vi framme på Rosseland. Det siste stykket må gjøres unna til fots. Målet er en liten bergkolle, Haugen. På veien opp til offerstedet beveger vi oss gjennom beiteområder med gammel eikeskog. Her er det spor etter hustufter, gravhauger og skålgroper. Tidligere skal det også ha stått en fallosstein på stedet.

På vei opp til Haugen

På toppen av et høydedrag står et gammelt steinalter. Det mer enn ett tonn tunge alteret, en stor steinblokk, hviler på fire mindre steiner. Enkelte hevder at steinen kan ha fungert som alter i forbindelse med hedenske rituelle offerhandlinger i eldre jernalder (500 BC-550 AD). Andre er av den oppfatning av at steinkonstruksjonen er av nyere dato. Steinalteret og de andre funnene i området tyder imidlertid på at Haugen på ett eller annet tidspunkt har fungert som fest – og offerplass for de norrøne gudene.

På 1700-tallet ble det funnet et gudehode i steinura på nedsiden av alteret. Steinhodet som er hugget i den lokale bergarten labradoritt er 61 centimeter høyt. For få år siden ble det også gjort funn av et stort firkantet steinkar i den samme steinrøysa. Et litt mindre steinkar ble lokalisert på nabogården. Begge karene har skålformede fordypninger, noe som sannsynliggjør kultbruk. Både steinhodet og de to blotekarene står i dag utstilt på Dalane Folkemuseum.

Rosselandsguden

Stedsnavn i nærområdet, og funn her oppe på Haugen tyder på at alteret kan knyttes til en fruktbarhetskult relatert til dyrkingen av den norrøne guden Frøy. Menneskene har til alle tider hatt behov for kontakt med høyere makter, og årstider og årstidsskifter har spilt en viktig rolle i menneskenes liv.

Høstblotet som markerte overgangen mellom høst og vinter, fant hvert år sted 28 dager etter høstjevndøgn. I midten av oktober feiret man derfor offerfest til ære for Frøy, sønn av Njord og bror av Frøya. Alle disse tre gudene regnes som representanter for den norrøne fruktbarhetskulten.

Skammelen

Gudene og de andre maktfigurenes egne fortellinger har gitt opphav til mytene. Her spiller de selv viktige roller i et dramatiske teater som tar for seg historien om skapelsen av verden og menneskene. Mytene støtter opp under gudemakten, og fungerer som modell for menneskelivet. De kan tolkes, fortolkes og gjenskapes slik at de tilpasses ulike menneskeskapte situasjoner. Mytene forteller at ingen kun er onde eller gode, ingen handling er så enkel at den kun skyldes en årsak.

I den norrøne troen får menneskene mulighet til å ha mer enn en gud. Gudene tilhører ulike slekter, og lever i likhet med menneskene i familiegrupper. De har både styrker og svakheter, og framstilles gjerne med menneskelige karaktertrekk. Forholdet mellom gud og menneske bærer preg av vennskap, og menneskene har ofte en spesiell venn blant gudene.

Blotekarene og Rosselandsguden

Den mytologiske norrøne gudeverdenen framstilles ofte illustrativt som årringer i et tre. I den indre sirkelen, beskyttet av tykke murer ligger Åsgard. Her bor de fleste gudene, de kalles æser. Åsgard er stedet som æsene bygget til seg selv i sentrum av kosmos slik at menneskene ikke skulle føle på ensomhet og fortapelse. På Idavollen i Åsgard finner vi også det eviggrønne verdenstreet Yggdrasil.

I sirkelen utenfor Åsgard ligger menneskenes verden, Midgard. Midgard ble ifølge norrøn tradisjonen skapt av kjøtt og blod fra jotnen Yme. Kjøttet formet landet, blodet dannet utgangspunkt for havet. Regnbuebrua Bifrost fungerer som forbindelse mellom gudenes (Åsgard) og menneskenes verden (Midgard).

Midgardsormen, som for øvrig er en jotun i menneskekropp omfavner Midgard, og danner på det viset yttergrensen mot jotnenes verden, Utgard. Utgard som er et sted eller en borg i Jotunheimen grenser på sin side mot verdens utkant. I Utgard er det kun ødemark, fjell, sjøer og hav.

Gudene deles i to grupper, æser og vaner. Vanene forbindes med fruktbarhet, kjærlighet og rikdom. Vaneslekten har i tillegg spesielle magiske evner.

Den norrøne gudeverdenen består av mange guder med Odin og Tor som de mest kjente av æsene. Njord og barna hans, Frøy og Frøya regnes som de viktigste av vanene. Njord, Frøy og Frøya ender opp i Åsgård som fredsgisler etter den store vanekrigen mellom æser og vaner i urtiden. Deres opprinnelige hjemsted var i Vanheim. I etterkant av stridighetene har det rådet fred og fordragelighet mellom gudeslektene.

I norrøn mytologi framstilles menneskenes liv som en del av et større spill, en intens kamp mellom guder og jotner. De enorme trollskapningene, jotnene er i noen sammenhenger æsenes fiender, i andre situasjoner fungerer de som seksualpartnere for dem. Gudene jobber iherdig og uavbrutt for å skape fred, harmoni og balanse. Men en dag vil verden gå til grunne. Etter sammenbruddet, omtalt som Ragnarok vil en ny verden stige opp av havet. Nytt liv vil etableres, et paradis der svik og ondskap skal være fraværende.

Offerplassen med en kopi av gudehodet

Blothandlingen skal blidgjøre og styrke vennskapsbåndet til gudene. Motytelsen er støtte og vern i hverdagslivet. Slekt og venner inviteres til gudefest. Ett stort spleiselag der alle deltakerne tar med seg det de kan avse av mat og drikke. Det slaktes småfe, griser og hester. Det varme blodet samles opp i lautboller og store blotekar. Ferskt blodet brukes til farging av alter, festdeltakere og omgivelser. Blodmaten, det honningbaserte mjødet og de andre gudegavene skaper felleskap og samhørighet.

Menneskene er mest opptatt av tradisjonene, slektskapsbåndene og historiene – ikke nødvendigvis selve troen. Det er viktig å vise takknemlig for fred, fravær av sult og gode avlinger. Det seremonielle innholdet ledes av den lokale høvdingen, en mannlig gode eller en kvinnelig gydje. Det var den mektige og kloke Odin som tok avgjørelsen om at Njord og Frøy skulle fungere som blotsgoder, en form for førkristne prester. Datteren Frøya fungerte som offerprestinne, blodgydje.