av Fem kilometer øst for Ålesund ligger restene av det som en gang var et betydelig handelssted. På 1200-tallet var Borgund en av totalt femten middelalderbyer i Norge.
Borgund oppsto som kaupang eller markedsplass i vikingtida. Det er påvist bosetning på stedet siden 1000-tallet.
Her lå hovedsetet til den lokale høvdingen. Årestova hans ble åsted for festlige sammenkomster og viktige avgjørelser. Høvdingsetet fungerte også som lokalt tingsted.
Høvdingens samling av rikdom og makt la grunnlaget for en markedsplass med handel og varebytte. Borgund omtales for første gang i sagalitteraturen da Olav den hellige passerer Sunnmøre i 1028.
I løpet av middelalderen vokser Borgund fram som et regionalt knutepunkt for varehandel. Her kan bønder og fiskere bytte skinn, smør, fisk og andre produkter mot handelsvarer som korn, tekstiler og alkohol, varer de ikke hadde mulighet til å lage selv.
Borgund havn lå sentralt plassert midt i den norske kystleia. Sammen med Veøy i Romsdal og Lusakaupangen i Sogn var dette de eneste norske byene mellom «datidens storbyer» Bergen og Nidaros.
På 1200-tallet regnes tettstedet som by. Det bor et sted mellom 500 og 1000 mennesker i Borgund. Den katolske kirkens fasteregler (forbud mot kjøtt i fastetiden), og en stadig voksende befolkning legger grunnlaget for et svært lønnsomt fiske.
Den årlige vandringen av skrei fra Barentshavet gjør sitt til at fjordområdene rundt kaupangen byr på et rikt og etter hvert svært omfattende torskefiske.
I løpet av høymiddelalderen vokser en mer markedsorientert handel fram. Borgund blir samtidig en viktig omlastingshavn for fisk fra kystbygdene på Sunnmøre. Skreien fra fjordene rundt Borgund tørkes før den eksporteres videre til Bergen eller utlandet.
På øya Giske litt lenger vest holder den mektige Giskeslekta hus. De har betydelige inntekter fra handelsvirksomheten i nærområdet, og holder derfor sin beskyttende hånd over Borgundkaupangen.
Rundt 1350 etablerer det mektige hansaforbundet eget kontor i Bergen. Hansaene har solid økonomi og et velutviklet nettverk, og dermed mulighet til å betale mer for handelsvarene enn konkurrentene. I tillegg kan de tilby kreditt. Representanter for kjøpmenn i Bergen reiser fra nå av på egenhånd ut til fiskeværene lenger nord. Her gjør de direkteavtaler med fiskerne.
Til tross for at kong Olav IV Håkonsson i 1384 nedlegger forbud mot at folk på nordvestlandet skal føre varene sine til andre havner enn Borgund og Veøy velger sunnmørsfiskerne å handle der de får best betalt. Mer og mer av fisken går direkte til Bergen, og småbyer som Borgund og Veøy marginaliseres og utkonkurreres.
Kaldere vintre svekker torskefisket, og byggingen av større skuter gjør sitt til at passasjen inn til Borgundkaupangen ikke lenger er like enkel å forsere.
Borgund som by og handelssted forfaller utover i seinmiddelalderen (13-1400-tallet). Svartedauen og påfølgende pester utsletter betydelige deler av befolkningen. Tidlig på 1500-tallet har Borgund mistet posisjonen som kjøpstad, og etterlattes etter hvert i ruiner.
Borgund hadde på det meste fire kirker, alle bygget i stein. Peterskirken fra 1100-tallet var sognekirke for bygdene rundt kjøpstaden. I tillegg hadde byen tre bykirker, oppkalt etter vernehelgenene Mattias, Kristi og Margaret.
Borgund var det største kirkesenter mellom Bergen og Nidaros. Alle kirkene inneholdt relikvier. og fungerte av den grunn som delmål for pilgrimer på vei nordover til Nidaros.
På 1940-tallet ble det utført pløying og grøfting på prestegården ved Borgund kirke. Påfølgende arkeologiske utgravinger resulterte i funn av kaianlegg, brønner, veier, hus og fjøs. Det ble også påvist spor etter en kristen gravplass fra 1000-tallet.
Middelalderbyen kan ha dekket et betydelig område rundt dagens Borgund kirke. Gjennom et tjuetalls utgravingssesonger ble titusenvis av bein – og bruksgjenstander avdekket på stedet. Dette er trolig det mest omfattende middelalderfunnet som er gjort utenfor de aller største norske byene. Funnene utgjør i dag en sentral del av samlingene ved Sunnmøre museum.
