av Turen går videre til Godøy sørvest av Giske. Vi krysser Giskesundet gjennom en nesten fire kilometer lang undersjøisk tunnel. Godøytunnelen ble åpnet i 1989. Mens Giske er helt flat, har Godøy en god del topper og små fjell. Høyest er Storhornet på 497 meter.
Øynavnet er norrønt, og vitner om hedensk gudsdyrkelse i førkristen tid. Sør på øya er det påvist branngraver fra 400 AD.
Målet for besøket er Alnes. Det lille tettstedet ligger nordøst på øya, og var i sin tid et av de virkelig store fiskeværene på Sunnmøre. Alnes var helt uten vei til 1964. Det siste stykket ut til den lille bygda går gjennom en lang og smal tunnel.
Ute på Alnes er det særpreget tradisjonell og tett landsbebyggelse. Bygningene på de små gårdsbrukene er samlet i et felles tun. Det er et typisk fiske – og jordbrukslandskap med åpne småjorder som strekker seg utover mot havet.
Med storhavet som nærmeste nabo er det naturlig at øya har fyrlys. Det er to fyrstasjoner på Godøy. Alnes i nordvest og Høggstein i sørøst. Sistnevnte dekker det siste stykket av innseilinga til Ålesund.
Å tenne lys for sjøfarende har røtter langt tilbake i historien. De eldste kjente kildene som kan knyttes til fyrvirksomhet er mer enn tusen år gamle.
Den moderne norske fyrhistorien startet da fyrlyktene på Lindesnes fyrstasjon, helt sør i landet ble tent i 1656. Det siste norske fyret ble bygget på Anda i Norland i 1932. I løpet av tre hundre år ble mer enn to hundre bemannede fyrstasjoner opprettet rundt omkring i landet. De aller fleste i perioden mellom 1814 og 1905.
Framveksten av dampskipsfarten på 1800-tallet stilte nye maritime krav. Faste ruter skulle overholdes, og skipene var avhengig av å kunne seile til alle døgnets tider og i all slags vær.
De første fyrene var private foretak iverksatt av driftige menn med interesser innen handel. En kongelig godkjenning, et såkalt fyrprivilegie måtte til før fyrlys kunne etableres. Slike fyrprivilegier sikret også kongemakten en betydelig andel av fyrinntektene.
Etter hvert overtok staten mer og av ansvaret for fyrdriften langs kysten. I 1814 ble fyrforvaltningen lagt til Marinedepartementet, og i 1841 opprettes et eget direktorat for drift av fyr. Fyrdirektoratet forblir stort sett uforandret fram til 1974. Da legges direktoratene for fyr, havn, og los inn i et felles Kystdirektorat.
Fyrhistorien på Alnes startet i 1853. Tre enkle talglys i et lite privat fiskefyr skulle gi lys og trygghet under vinterfisket. Blusset måtte være svakt slik at det ikke ble forvekslet med Runde fyr som lå litt lenger sør. De som deltok på fisket ble avkrevd fire årlige skilling til dekning av drift og vedlikehold. Mange takket nei til spleiselaget, og fyret ble dermed nedlagt allerede i 1862.
I 1869 overtok det nasjonale fyrvesenet ansvaret for fyret. Alnes fikk et enkelt fyrrom i 1872. Fyrvokterboligen med fire rom ble bygget i 1876. Da var fyrvokter allerede på plass. Den romslige vokterboligen bidro til at familien kunne bo sammen med far ute på fyret.
Den franske fyrlinsa fra 1905 er fortsatt i bruk. Fyrstasjonen er rustet opp, og ombygd flere ganger. Alnes fyr ble automatisert og fraflyttet i 1982. Fyret er likevel fortsatt i bruk. Det i dag eid av Giske kommune.
Som et av de første landene i verden fikk Norge en nasjonal verneplan for fyr i 1997. Nesten 90 fyr og tåkeklokkeanlegg er fredet som kulturhistoriske minnesmerker. Fyret på Alnes er et av dem, det ble fredet av riksantikvaren i år 2000.
