av På vestsiden av Valderøya ligger ei skikkelig stor fjellhule, en såkalt heller. Det gigantiske hulrommet er gravd ut av sjøen den gangen havoverflaten sto høyere enn i dag.
Huleåpningen ligger mer enn femti meter over havnivå. Hula er fylt opp av et tjue meter tjukt lag av løsmasser, hovedsakelig leire, sand og stein.
Taket heller nedover og hulebunnen oppover, så hulrommet minker jo lenger innover man beveger seg. Innerst inne byr hulen kun på kryphøyde.
Huleåpningen er ti meter høy. Dybden på hulen om lag 70 meter. Hvis løsmassene hadde blitt fjernet ville hulen fort ha doblet seg lengdemessig. Huleåpningen ville i så fall blitt nesten 35 meter høy.
Inne i hula har det en gang vært boplass. Opp gjennom årene er det funnet mange gjenstander. Men mye verdifullt materiale gikk trolig tapt da hele båtlass med hulemateriale i forrige århundre ble levert som gjødsel til en fabrikk i Trondheim.
Hulen ble kartlagt av Reuch og Lorange på slutten av 1870-tallet. I sedimentene fant de skjell, beinrester og diverse redskaper.
Reuch avdekket også rester av knuste menneskeknokler. Han lanserte en teori knyttet til kannibalisme, men dette ble senere avvist av Lorange som så for seg at beinfragmentene kunne stamme fra omrokerte graver.
Seinere er det også avdekket pil-og spydspisser, kammer, spinnehjul, leirkar og skjeer av bein. I løsmassene er det gjort funn av 30 000 år gamle dyrebein. I tillegg til bein fra husdyr er det påvist knokler fra ville pattedyr som oter, fjellrev og ringsel.
Det er funnet beinfragmenter fra et førtitalls ulike fuglearter inne i hulen. Funn av polare arter som alkekonge, polarlomvi og ismåke antyder vesentlig kaldere klimatiske forhold den gang. Dette er arter som normalt hekker i områder med tundraklima.
Kartleggingen av rester av fiskebein viste at det var atten ganger så mye bein av torsk som sei. Store mengder torskebein tyder på at hula i hovedsak har blitt nyttet som kortvarige oppholdssted på vinterstid.
Ved å analysere løsmasselagene er det mulig å kartlegge vekslingene mellom istider og isfrie perioder. For 30 000 år siden var klimaet i huleområdet omtrent slik som det er på Svalbard og Finnmarkskysten i dag.
Det kan ikke utelukkes at det har levd mennesker under helleren på den tiden, men det er foreløpig ikke funnet spor så langt tilbake i tid. De eldste sikre sporene etter mennesker i Skjonghelleren er om lag 2000 år gamle.
De første menneskene på stedet var jegerfolk og samlere. De levde i et ugjestmildt klima av det som naturen skjenket dem. Den store åpne sletten på nedsiden av hulen ble ryddet av mennesker for omtrent 3000 år siden. Området rundt helleren er ellers rikt på gravrøyser og gamle boplasser.
