Geirangerveien

Vi forlater Sunnmøre og setter kursen innover i landet mot Nordfjord. Et par timers kjøring og en strekning på om lag 110 kilometer. Vi har planlagt å komme oss til Oldedalen i løpet av kvelden.

Det er strålende solskinn. Det kommer til å bli en flott tur over fjellet. Vi skal følge fylkesvei 63 (Geirangerveien) til den møter riksvei 15 ved Langvatnet.

Tidlig på 1800-tallet ble det anlagt en smal kløvvei over fjellet fra Maråk til bygdene i Nord-Gudbrandsdal. På strandstedet Maråk (dagens Geiranger) var det et lite marked der bønder og fiskere fra Sunnmøre drev handel med bønder fra innlandet.

Her fikk innlandsbøndene byttet til seg saltet og tørket fisk mot tjære, bek, brennevin og skinn. Det var også handel med hester og andre husdyr. Enkelte døler søkte seg også arbeid på vårfisket.

Rundt 1850 ble det for første gang kastet fram planer om ny og bedre vei mellom øst og vest. Ulike trasevalg ble diskutert, og valget falt etter hvert ned på det korteste alternativet via Djupvatn. Hans Hagerup Krag som senere skulle bli nasjonal veidirektør stakk selv ut nyveien i 1857.

I 1876 var det blitt kjørbar vei fra Otta til Grotli. Nå manglet bare det siste stykket fra Grotli til Maråk. I 1881 ble det bevilget penger til prosjektet. Kaptein Harald Rosenqvist måtte nok en gang stikke ut kjøretraseen. Han ledet også anleggsarbeidet som i hovedsak foregikk på sommerstid. I 1889 sto 36 km kjørevei ferdig.

I sin tid ble dette regnet som et av landets største veianlegg. Til tross for at veien kun var 2,5 meter bred ble den ansett som både romslig og velbygd for trafikk med hest og kjerre.

I 1914 gjorde motoriserte kjøretøy sitt inntog på strekningen. Turisttrafikken hadde økt jevnlig siden den spede starten på slutten av 1800-tallet. Det ble nå mer og mer vanlig å frakte turister i bil. I 1920 ble kjørebanen utvidet, og nye møteplasser ble etablert ved hjelp av små årlige løyvinger.

En slik stykkevis oppgraderingen fortsatte helt til 1962. Da startet et mer helhetlig planarbeid. Først i 1982 sto hele strekningen ferdig med to kjørefelt og asfaltert underlag. 

Geirangerveien utgjør sammen med Trollstigen, Ørneveien og resten av fylkesvei 63 en del av vår nasjonale turistvei.

Fra Djupvasshytta ved Djupvatn går en sidevei opp til det nye utsiktspunktet på Dalsnibba. Geirangerveien ble fredet av riksantikvaren i 2010.  

Deler av Geirangerveien er vinterstengt fra november til slutten av mai. Det er Stavbrekkfonna på strekningen mellom Djupvasshytta og Langvatnet som ofte skaper hodebry for veivesenet når veien skal åpnes for sommersesongen.

Fonna er svært rasfarlig, og har ved flere anledninger ført til at åpningen av veien har blitt utsatt. Ved noen anledninger har veivesenet forsøkt å forsere gjenåpningen ved å sprenge vekk fonna med dynamitt.

Tidligere ble veien måket for hånd. Til tross for at det var sent på våren kunne det fortsatt være flere meter med snø på fjellet.

For å fremskynde snøsmeltingen ble snøen «moldet» med mørk jord, aske, trekull, kjemikalier eller svart kalk. Mørk farge absorberer som kjent det meste av sollyset, og solstrålene fikk på det viset enda bedre effekt.

Moldhus er er særtrekk ved Geirangerveien. En stort antall slike små lagerhus stod utplassert langs veien fram til 1950-tallet på strekningen fra grensa mot Oppland og vestover mot Geiranger.

Moldhusene var i bruk fram til snøfreseren kom rundt 1950. Hver vår reiste menn fra bygda til fjells. De spredte mold utover snøen som dekket veien slik at sola fikk bedre tak og smeltinga gikk raskere.

Så dro et nytt lag med menn opp og spadde bort mer av snøen. Etter hvert ble veien kjørbar. Historien forteller om et enormt slit. Det var viktig for næringslivet å få åpnet veien så tidlig som mulig.

Nå står moldhusene på ny langs veien. Antall og plassering er ikke helt kjent, men de som er satt opp er nøyaktige kopier av de opprinnelige bygningene.

Bidragsytere i prosjektet er det lokale næringslivet i Geiranger, Statens vegvesen og mange enkeltpersoner. Moldhusene er fylt med stein for å sikre at de blir stående.