av Den fransk-indianske krigen skulle bli den siste av seks kolonikriger mellom Storbritannia og Frankrike. De franske styrkene i Nord-Amerika ble støttet av algonqui – og huronindianere. Krigen varte fra 1754-1763.
Den nordamerikanske konflikten spredde seg etter to år til Europa og Asia, og endte etter hvert opp i det som i dag omtales som verdens første globale krig. Sjuårskrigen varte fra 1756-1763.
Britene hadde fordel av at de kunne konsentrerte styrkene sine utenfor Europa. Frankrike måtte derimot både måtte kjempe hjemme i Europa og i koloniene.
I 1758 inngikk britene en allianse med den irokeserkonføderasjonen. Med irokeserne på sin side klarte de britiske styrkene etter hvert å presse franskmennene tilbake. Alliansen med irokeserne ble et vendepunkt i den fransk-indianske krigen. På sikt bidro dette til den endelige britiske seieren i Nord-Amerika.
Den fransk-indianske krigen handlet i utgangspunktet om å erobre nye landområder. Den østlige delen av Nord-Amerika var allerede kolonisert og fordelt. Britene kontrollerte det meste av kysten i øst og Hudson Bay (Ruperts land) i nord.
Frankrike hadde allerede hånd om den nordlige delen av østkysten. Frankrike kontrollerte også St. Lawrenceelva, og dermed forbindelsen videre inn til de store sjøene og Mississippielva. Det franske området var både større og mye tynnere befolket enn det britiske. Området kalte de Nouvelle France (Ny-Frankrike).
På midten av 1700-tallet hadde befolkningstallet i de tretten britiske koloniene på østkysten blitt så stort at ekspansjon vestover nå var eneste mulighet. Britiske kolonister trenge derfor inn i Ohio-dalen, et område som Frankrike anså som sitt land.
Målsetningen var ytterligere ekspansjon vestover og inn i Mississippi-dalen som strekker seg fra Lake Itasca i nord (vest for de store sjøene) til Mexicogulfen i sør. Rundt år 1750 hadde Nord-Amerika ingen definert grense mot vest.
Britisk ekspansjon var bare mulig dersom britene klarte å få kontroll over de landområdene som franskmennene allerede kontrollert. Begge nasjonene gjorde krav på Mississippidalen på vegne av egen trone. Franskmennene hadde reist en rekke fort og hadde over tid omringet hele det britiske området.
Slaget ved Jumonville Glen 28. mai 1754 (nær Uniontown, Pennsylvania) utløste den franske og indiske krigen. En fransk militærstyrke drev bort en gjeng med briter som forsøkte å bygge et fort på fransk territorium i Pennsylvania. En britisk kolonistyrke under ledelse av oberstløytnant George Washington ble sendt for å beskytte fortet. Britene vant slaget.
Slaget ved Fort Necessity 3.juli 1754 (nær Farmington, Pennsylvania). George Washington ledet også denne gang de britiske militære styrkene. Britene tapte slaget.
Slaget ved Fort Duquesne 9. juli 1755 (nær Pittsburg, Pennsylvania). De britiske styrkene ble ledet av general Edward Braddock som selv døde i kampene. Nederlaget ble et stort tilbakeslag for britene, og er av mange karakterisert som et av de mest katastrofale nederlagene for britene på 1700-tallet.
Til tross for suksess og flere seirer i startfasen av krigen innså franskmennene raskt at de i det lange løp neppe ville vinne mot en langt sterkere britisk militærmakt. Franskmennene startet en form for geriljakrig der overfall på militære forposter, forsyningslagre og sivile gårdsbruk var viktigste våpen.
Franskmennene tok i bruk indianske kampteknikker. Drap på sivilister, ødeleggelse av landbruksenheter skapte produksjonsnedgang og svekket den britiske militærøkonomien. I 1756 ble situasjonen ansett som alt annet enn lystig for britene. De franske styrkene herjet i baklandet. Den britiske hæren kom ingen vei.
Slaget ved Fort Oswego (nær Ontariosjøen) 13. august 1756. Franskmennene erobret fortet. Etter å ha mistet fortet ble flyktende britiske troppene massakrert av algonkinkrigere.
Slaget ved Fort William Henry (nær Lake George, New York) 3-9. august 1757. Fort William Henry var i utgangspunktet kontrollert av britene. Etter flere dager med intense kamper erobret lederen for de franske styrkene i Nord-Amerika Louis-Joseph de Montcalm fortet. De franske styrkene ble støttet av mer enn 2000 indianere fra allierte stammer. Med løfte om fritt leide ut av fortet ble britene sendt av sted. En av krigens verste massakre oppsto da indianerne gikk til angrep på og massakrerte britene. Flere hundre mennesker ble drept og skalpert av indianerne. Sviket og minnene om de barbariske handlingene ved Fort William Henry skulle komme til å prege den britiske generalen Jeffery Amherst’s handlinger senere i krigen.
Slaget ved Fort Duquesne. Britene foretok nå flere nye fremstøt. Målsetningen var å drive franskmennene ut av den omstridte Ohio-dalen og på det viset åpne veien for invasjon av Ny-Frankrike. 14.september 1758 angrep britiske styrker nok en gang Fort Duquesne (nær Pittsburg). Angrepet på Fort Duquesne var et storstilt britisk angrep som innbefattet mer enn 6000 soldater. De britiske styrkene ble ledet av general John Forbes. Slaget endte med store britiske tap. Etter å ha slått tilbake angrepet brant franskmennene ned fortet og forlot deretter Ohio-dalen. Britiske kolonister reiste et nytt fort, Fort Pitt på stedet.
Slaget om fort Niagara. I dagene 6-26 juli 1759 erobret brigadegeneral John Prideaux Fort Niagara, et militært forsyningspunkt på grensen mellom dagens USA og Canada. Den britiske indianeragenten sir William Johnson ledet de allierte irokeserstyrkene. Erobringen reduserte de franske styrkenes kontroll i Ohio-dalen og områdene rundt de store sjøene. Det franske nederlaget muliggjorde de kommende britiske invasjonene av den franske provinsen Canada både fra vest og øst.
Slaget ved Louisbourg sørøst på Cape Breton, Nova Scotia foregikk fra 8 juni-26 juli 1758. Britene hadde innsett at de måtte nedkjempe de franske styrkene ved Fort Louisbourg for å kunne ta Quebec og Montreal. Slaget ved ved Fort Louisbourg hadde derfor to formål. De ville hindre franske forsyningsskip i å nå fram til Québec. I tillegg ville de selv kunne seile upåvirket oppover St. Lawrenceelva mot Québec. De britiske styrkene ble ledet av general Amherst. Britene vant slaget.
Slaget på Abraham-slettene. Sommeren 1759 seilte en britisk flåte opp St. Lawrenceelva. Beleiringen av Ny-Frankrikes hovedstad Québec startet. Den 13. september startet slaget på Abraham-slettene, et platå på utsiden av festningsmurene i Québec. De britiske styrkene ble ledet av general Wolfe, de franske av general Louis-Joseph de Montcalm. Begge generalene ble drept i slaget. Byen falt 18. september 1759.
Slaget ved Sainte-Foy ble utkjempet 28. april 1760 nær den nå britiskkontrollerte byen Québec. Slaget ble vesentlig mer blodig enn slaget på Abrahamslettene året før. De franske styrkene ble ledet av François Gaston de Lévis. Frankrike vant slaget.
Slaget om Montreal foregikk i perioden 2.juli til 8.september 1760. De britiske styrkene ble ledet av general Amherst. Amherst hadde flyttet sine soldater fra Lake Ontario. I tillegg ankom betydelige britiske tropper til Montreal fra og Fort Crown Point. De britiske styrkene nedkjempet og erobret andre franske stillinger og utposter på sin vei mot Montreal. 18 000 britiske soldater omringet nå Montreal. Beleiringen av byen kunne starte. Etter å ha blitt beleiret i to måneder måtte den franske hærsjefen François Gaston de Lévis til slutt innse at overmakten ble for stor. Franske myndigheter gikk med på ubetinget overgivelse av byen 8. september 1760.
I etterkant av slagene om Québec og Monteral fullførte britene erobringen av Ny-Frankrike. Kamphandlingene i Nord-Amerika ebbet etter hvert ut. De innfødte stammene (franske støttespillere) ble fordrevet vestover av britene. Den fransk-indianske krigen og sjuårskrigen ble offisielt avsluttet med freden i Paris, 10. februar 1763.
Freden i Paris endte med at Frankrike måtte gi fra seg de fleste av sine besittelser i Nord-Amerika til Storbritannia og Spania. 60 000 fransktalende katolikker ble nå innbyggere i et britisk imperium. Frankrike fikk beholde de karibiske plantasjeøyene Guadeloupe og Martinique. Storbritannia overtok hele Ny-Frankrike. Storbritannia jaget samtidig spanjolene ut av Florida. Storbritannia fikk med det kontroll over hele den østlige delen av Nord-Amerika.
Spania overtok Louisiana-territoriet fra Frankrike som kompensasjon for tapet av Florida. Det enorme landområdet (2,14 millioner kvadratkilometer) som dekker hele den midtre delen av dagens USA ble solgt tilbake til Frankrike (fra Spania) i 1800. Den franske keiseren, Napoleon solgte området videre til USA i 1803. Overføringen av Louisiana-territoriet til USA la grunnlaget for de enorme masseinnvandringene til USA utover på 1800-tallet.
Kilde: Wikipedia
Bilder:
(1) Ukjent opphav
(2) Pinpin, CC BY-SA 3.0 https://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0, via Wikimedia Commons)
(3) Hoodinski, CC BY-SA 3.0 https://creativecommons.org/licenses/by-sa/3.0, via Wikimedia Commons
(4) Musée Virtuel du Canada, Public domain, via Wikimedia Commons
