av Canada er i dag et konstitusjonelt monarki med kong Charles III av Storbritannia som overhode. Den britiske tronens representant kalles guvernørgeneral. Han utnevnes til embetet av statsministeren.
British North America Act førte til etableringen av et selvstyrt britisk område nord på det amerikanske kontinentet da de tidligere koloniene Nova Scotia, New Brunswick og Canada ble slått sammen i 1867. I dag heter disse provinsene Nova Scotia, New Brunswick, Quebec og Ontario. De andre seks provinsene ble en del av konføderasjonen i perioden fram til 1912.
I praksis fungerte Canada som en uavhengig føderal stat innenfor det britiske imperiet. Canada ble anerkjent som uavhengig område innenfor det britiske imperiet i 1931. I 1982 vedtok det britiske parlamentet Canada Act som formelt sett gjorde Canada ansvarlig for alle kommende endringer i egen grunnlov. Med det var siste rest av britisk kontroll opphørt.
Det kanadiske parlamentet består av et Underhus med 338 direkte valgte medlemmer og et senat med 105 utnevnte medlemmer. Parlamentet utformer og vedtar lovverket i Canada. Lovforslagene måtte fram til 1982 ha samtykke fra den britiske monarken før de kunne godkjennes som lov. Underhuset er mektigere enn senatet fordi det i tillegg til å utforme lover også har myndighet til å pålegge innbyggerne skatter og avgifter.
En mer seremoniell figur, generalguvernøren utnevnes av regjerende monark etter råd fra regjeringen. Generalguvernøren innkaller og oppløser parlamentet. Han godkjenner lovforslag og utfører ellers en rekke andre utøvende funksjoner. I etterkant av nyvalg ber generalguvernøren partilederen med flest seter i Underhuset om å bli statsminister.
Blant egne partifeller i Underhuset utnevner statsministeren et regjeringskollegium, gjerne omtalt som kabinettet. Kabinettet utvikler de nasjonale politiske rammevilkårene og sørger for at vedtatt lovverk gjøres operativt. De fleste statsrådene leder egne departementer. Statsministeren fungerer som kabinettets leder.
Dagens statsminister, Justin Trudeau har vært kanadisk statsminister siden 2015. Hans far, Pierre Elliott Trudeau var kanadisk statsminister gjennom fire perioden i årene 1968-1984. De viktigste oppgavene til den nasjonale regjeringen er å påse at forsvar, skattlegging, strafferett, infrastruktur, handel, valuta og kredittvesen fungerer som planlagt.
Canada Act åpner opp for at lovgivende og utøvende myndighet deles mellom den føderale (nasjonale) regjeringen og provinsregjeringene. I føderalt statsråd utnevner den nasjonale generalguvernøren en løytnantguvernør som leder i hver provins. Løytnantguvernøren har mange av de samme oppgavene lokalt som den føderale generalguvernøren har nasjonalt. Den provinsielle løytnantguvernøren oppnevnes vanligvis for en periode på fem år.
I hver av de ti provinsene velges det hvert femte år en lovgivende forsamling med ett kammer. Provinsen velger i tillegg egen statsminister og eget kabinett. Provinsregjeringen forvalter det lokale lovverket knyttet til eiendom og sivile rettigheter.
Provinsmyndighetene kontrollerer utenom dette kommunale myndigheter, sykehus, utdanningsinstitusjoner, lisenser, forvaltning og salg av offentlige landområder. Provinsmyndighetene sørger også for direkte beskatning i av innbyggerne i provinsen beregnet for provinsielle formål.
Den nye staten fikk navnet Dominion of Canada. Den nye konstitusjonen, British North America Act var gyldig fra 1.juli 1867.
Kilder. Encyclopedia Britannica, Canadian Museum of history
