Eivindvik i Gulen – nordmenn på tur

Tettstedet Eivindvik ligger ved den ti kilometer lange Gulafjorden, litt sør for Norge’s lengste fjord, Sognefjorden. Eivindvik er administrasjonssenter i Gulen kommune.

Kommunen med 2200 innbyggere og 1500 holmer og øyer dekker et areal på rundt 600 kvadratkilometer. Gulen kommune grenser til kommunene Sollund, Høyanger og Hyllestad. De viktigste næringsveiene i Gulen er jordbruk, industri og fiske.

I nærheten av kommunehuset i bygda står det to store steinkors fra vikingtida. Steinkors, som trolig er reist av en av de første norske kongene. Formen på et av steinkorsene indikerer påvirkning og kulturelle impulser fra utlandet.

Forskerne er rimelig sikre på at «Krossteigen», området mellom steinkorsene fungerte som møteplass og arena for det årlige vestnorske Gulatinget fra slutten av 800-tallet til ca. 1250.

Det var trolig Harald Hårfagre som bestemte at bønder, hjemmehørende i de vestnorske fylkene Firda, Sygna, Horda og Rygja hvert år skulle møte kongen på Gulatinget. Den nye tingordningen var det første spede forsøket på organisering og deling av makt her til lands.

De første årene var Gulatinget et allemannsting. Alle frie menn hadde mulighet til å møte på tinget. De som stilte var bønder, og de ble ledet til tinget av sin lokale høvding eller stormann. Tingordningen var slett ikke ny. Bygdetingene hadde allerede fungert som møteplass og lokal arena for diskusjon og drøftinger i hundrevis av år.

Det nye nå var det at tingordningen ble løftet opp på regionalt nivå. Etter hvert skulle Norge få fire regionale ting. I tillegg til det eldste tinget, Gulatinget fikk vi Frostating, Eidsivating og Borgarting. Lovene som ble vedtatt på de regionale tingene omtales som landskapslover, etter landskapene de tilhørte.

Rundt år 950 gjorde Haralds sønn Håkon (den gode) allemannstinget om til et lagting. Gulatinget ble fra nå av et representasjonsting. Det innebar at de ulike bygdene og distriktene valgte ut egne representanter som de sendte av sted til tinget.

Gulen framsto som en sentral plass i det vestnorske kongenes rike. Det var her kongen ønsket å treffe bøndene. I årene etter 950 møtte rundt 400 tingmenn på Gulatinget. Tinget ble gjennomført seint på våren eller tidlig på sommeren. Mange av deltakerne hadde svært lang reisevei. De kom alle sjøveien.

Et slikt stort oppbud av mennesker krevde god organisering. Møtet varte i flere dager, og deltakerne trengte både mat og drikke. Selve møtet var kun for menn, men både kvinnfolk og handelsmenn deltok på Gulatinget med matforsyninger, handelsvarer og andre former for logistikkmessige bidrag. Tingmennene ble betalt for deltakelsen med mat og sølv.

Et lagting er det samme som et lovting. Det var på tinget at de regionale landskapslovene ble vedtatt. Det var også på tinget de straffeforfulgte ble dømt av likemenn. I begynnelsen hadde tingmennene ingen lovbok. Gulatingsloven ble muntlig formidlet helt fram til den norske kongen Olav Kyrre fikk loven nedskrevet på slutten av 1100-tallet.

En lovkyndig mann, lagmannen bidro til å tolke lovene. I forkant av en sak gjorde lagmannen «oskurd». Han leste opp den delen av Gulatingslova som var av betydning for at forsamlinga skulle kunne ta en avgjørelse i saken. Gammel sedvane og tolkinger var sentrale elementer i de fleste sakene på tinget. Det regionale lovverket fastslo hvem som hadde ansvaret for at lovene ble fulgt opp og at den dømte fikk sin rettmessige straff.

Bøndene hadde en sterk stilling på tinget. De var både lovgivende og dømmende makt. Nye lovforslag måtte også godkjennes av bøndene. Da Olav Haraldsson fikk vedtatt de nye nye kristne levereglene, kristenretten, på Moster i 1024, måtte de formelt sett godkjennes av bøndene på Gulatinget før de framsto som «rettskraftig». Makta ble på det viset delt mellom konge og bonde. På et senere tidspunkt ble også kirkas lovverk en del av Gulatinget.

Gulatinget og de andre tre regionale tingplassene la grunnlaget for en framtidig norsk rettsstat. Tingordningen la til rette for at kongen og folket ble enige om en avtale som sikret et rettferdig regelsett som alle måtte følge. Avtalen sa også noe om hvordan lovene skulle håndheves.