Auschwitz I – nordmenn på tur

Auschwitz I fungerte som hovedleir og administrativt senter i det omfattende tilintetgjørelseskomplekset i Oświęcim. Leiren ble ferdigstilt i april 1940, med Rudolf Höss som øverste kommandant. Opprinnelig var den ment som karanteneleir for polske politiske fanger.

Den 20. mai 1940 ankom en liten gruppe tyske menn. De ble tatovert med serienummer fra 1 til 30. Disse fangene, tidligere karrierekriminelle, ble senere utnevnt til ledere og funksjonærer i leiren.

Den første massetransporten av politiske fanger ankom 14. juni 1940. De 728 mennene fra Tarnów i Polen fikk serienummer fra 31 til 758. Ett år etter åpningen huset leiren rundt 11 000 mennesker, hovedsakelig polakker.

Ved ankomst ble fangene tatovert, barbert og desinfisert før de fikk utdelt de karakteristiske stripete fengselsuniformene. Et brev sydd inn i uniformen indikerte fangens nasjonalitet, mens en fargerik trekantet tøylapp dokumenterte status og posisjon. Rød trekant for politiske fanger, grønn for kriminelle, rosa for homofile, svart for omstreifere, prostituerte og romfolk, og gul for jøder. Tyskfødte fanger sto øverst i hierarkiet, jødene helt nederst.

Arbeidsdagen startet ved soloppgang og varte normalt nesten halve døgnet. Etter oppropet fikk fangene en liten kopp med kaffe. Leirens eget orkester spilte lystig opp når fangene marsjerte av sted til arbeidsplassen. Det meste av arbeidet foregikk utendørs. SS-personell og småkriminelle fangevoktere, såkalte kapos, holdt tilsyn med oppførsel og arbeidsinnsats.

Til lunsj fikk fangene suppe med kjøtt eller grønnsaker. Om kvelden var det ny oppstilling med påfølgende opprop. Hvis noen manglet, måtte resten av forsamlingen stå oppstilt til den ettersøkte kom til rette. Avstraffelser som pisking, skyting eller henging var ikke uvanlig.

Etter opptellingen trakk fangene inn på brakkene. En liten matrasjon var det de fikk tildelt. Noen valgte å spare biter av den mugne brødskalken til neste morgen. De som utførte særlig hardt arbeid, ble tilgodesett med en større og mer energitett matrasjon.

Da klokka rundet ni markerte ei bjelle nattestille. Søndagen var fridag. Fangene brukt hviledagen til rydding og egenpleie i brakkene.

Fangene sov i overfylte brakker og levde under helt umenneskelige forhold. De kjempet om plassene for å skaffe seg noen timer med tiltrengt søvn. De fleste sov i køyer, men noen måtte ta til takke med gulvplass. Enkelte valgte å sove i klærne for å hindre at disse ble stjålet.

Noen fanger, først ikke-jødiske tyskere og senere utvalgte jøder og polakker karret til seg en posisjon internt i systemet som både ga bedre mat og boforhold. Framferden deres mot medfangene var ofte brutal.

Fangene kunne bli slått, torturert eller henrettet på grunn av trivielle årsaker. Kun et fåtall ble stilt til ansvar for egen handling i etterkant av krigen. Bevisførsel var vanskelig, og de fleste hevdet de hadde handlet på ordre fra eget befal.

I 1942 ble tyske og slovakiske jødiske kvinner internert i en egen nyopprettet avdeling for kvinner i Auschwitz I. Samme år utgjorde de jødiske fangene om lag halvparten av leirens befolkning. De fleste europeiske landene var representert. I 1943 var de fleste fangene i Auschwitz I jøder.

I august 1941 startet de første spede forsøkene med gassing av fanger. I løpet av noe få dager i september 1941 ble 600 sovjetiske og 250 polske fanger, på ordre fra Rudolf Höss, henrettet med Zyklon B-gass i kjelleren i blokk 11. Bygningen viste seg raskt som uegnet for formålet.

Den påfølgende måneden ble gassvirksomheten flyttet til krematoriet. Bygget var opprinnelig oppført for å håndtere et økende antall med døde og henrettede mennesker. I mai 1942 hadde leiren tre krematorieovner. Disse hadde en samlet kapasitet på 340 kropper per døgn. Krematoriet i Auschwitz I var i drift fra august 1940 til juli 1943.

I det ombygde krematoriet var det mulig å gasse 700–800 mennesker samtidig. Fangene ble ledet til bygningen, og instruert om å kle av seg under påskudd av desinfisering eller avlusing. De ble deretter innelåst før giftgasspatroner ble sluppet ned gjennom små åpninger i taket.

Det eksakte antallet som omkom i Auschwitz I er fortsatt usikkert, men titusener av mennesker mistet livet i krematoriet. Den siste gassingen ble gjennomført i desember 1942. Masseutryddelsene skulle fra dette tidspunktet videreføres i det mye mer strømlinjeformede, systematiske og effektive tilintetgjørelseskomplekset i Auschwitz II.