Tjodalyng, Kaupang og Skiringssal

Vestfold er nok et av områdene i Norge med rikest og best dokumentert historie. Vestfold var fra gammelt av navnet på de vestlige kystnære områdene langs Foldin i Viken. Vestfold nevnes første gang i frankiske riksannaler fra 813 da to av danekongens sønner i følge med egen hærstyrke oppsøkte Westarfoldam for å tukte et folk som ikke viste kong Godtfred lydighet.

Skiringssal var en gård og et høvdingsete i Tjodalyng i Vestfold. På gården Huseby ved Viksfjorden avdekket arkeologene rundt millenniumskiftet restene av en imponerende 33 meter lang hallbygning. Det antas at Skiringssal var det opprinnelige navnet på Huseby-gården, og med tiden har betegnelsen blitt dekkende for hele området.

Ynglingkongen Halvdan Kvitbein skal ifølge Ynglingatal ha blitt gravlagt i Skiringssal. Sagaen forteller at Halvdan nedstammet fra guden Yngve-Frøy. Kongeslakta ynglingene med sete og opphav i Uppsala i Sverige skal ha hatt nære bånd til Vestfold.

Kilder fra England, datert tilbake til slutten av 800-tallet, skildrer reisa til den nordnorske stormannen og skinnhandleren Ottar fra Hålogaland. Etter en måneds seilas sørover langs «Nordvegen» når han Kaupang. På veien videre til Hedeby hadde han «Danmark på babord side i tre dager». Vestfold og Viken var den gang en del av danenes rike.

På slutten av 700-tallet ble Kaupang, Norges første by, etablert nær høvdingsetet i Skiringssal. Kaupang var sammen med Birka i Sveariket og Ribe og Hedeby i Danmark de viktigste markedsplassene i Norden på 800-900 tallet.

Kaupang kan ha hatt om lag femhundre fastboende innbyggere. Stedet hadde bylignende trekk med parsellstruktur, egne gater og bosetning året rundt. Fra Viksfjorden ledet Kaupangkilen inn til byen. Funn av gjenstander dokumenterer at havnen i Kaupangkilen var et knutepunkt for handel, med forbindelse til mange steder både sør og nord i Europa.

I 1867 ble 79 gravhauger på gårdene ved Kaupang undersøkt, og utgravingene avdekket kremasjonsgraver fra jernalderen. Mange av gravene inneholdt våpen, noe som tyder på at de primært var mannsgraver.

På 1950-tallet ble et nytt område kartlagt. Der fant arkeologene nesten 80 jordfestegraver på flatmark. Både manns-og kvinnegraver, mange markert med små steinhauger. Gravene inneholdt gjenstander som vitnet om håndverk, produksjon og handel. Mange av dem bekreftet kontakten stedet hadde hatt med utlandet.

I 1958 kom forskerne på sporet av hus med ildsteder, brønner og bryggeanlegg. Gjenstandene som ble funnet vitnet om handel og nær kontakt med områder langs Østersjøkysten, ved Rhinen og steder nord i dagens Nederland. Inn til Kaupang-havnen kom det perler, sølv og sverd. Muligens også treller og tekstiler. Ut fra Kaupang eksporterte man råvarer som kleberstein, brynestein og jern.

Kaupang som handelssted fikk stor betydning for den lokale vareutvekslingen på Østlandet, såvel som den mer perifere handelen langs norskekysten i vest og nord. Endring av datidens handelsruter og/eller forskyvninger i den politiske maktbasen kan ha bidratt til at byen og markedsplassen Kaupang en gang på 900-tallet sakte visnet hen og forvant.