Varnhem kirke og kloster – nordmenn på tur

Varnhem regnes som et av Sveriges best bevarte og mest besøkte klostermiljøer, der klosterruinene og kirken gir et sjeldent innblikk i både klosterliv og middelalderens byggeskikk. Kirken, som i dag fungerer som sognekirke i Skara bispedømme, er det eneste større bygget som står igjen. Den er kjent for sin romansk-gotiske arkitektur og for å være gravsted for flere svenske middelalderkonger.

Før klosteranlegget ble etablert, lå det en trekirke på stedet, og allerede på 1040‑tallet ble det reist en steinkirke. Området rommer dessuten de eldste kjente sporene etter kristendommen i Sverige. Gravplassen, som trolig ble tatt i bruk 900-tallet vitner om en tidlig kristen tilstedeværelse i regionen.

Kong Sverker la sammen med biskop Eskil grunnlaget for cistercienserklosteret i Varnhem, og både kronen og formuende privatpersoner bidro med jord til det nye anlegget. Munker fra Alvastra i Östergötland kom hit og startet oppføringen av de første klosterbygningene, trolig rundt 1048-1058. Slik vokste Varnhem fram som et av de viktigste klostersentrene i middelalderens Sverige.

Klosterets abbed, Henrik, tok på omtrent samme tid initiativ til byggingen av den store klosterkirken. Den opprinnelige romanske kirken var et omfattende anlegg med flere skip og et markert korparti.

Da både kirken og klosteret ble ødelagt i brannen i 1234, trådte en av tidens mest innflytelsesrike menn, Birger Magnusson, støttende til og bidro økonomisk til gjenoppbyggingen. Etter dette framsto klosteret både vakrere og mer imponerende enn noen gang tidligere, og den nyrenoverte kirken sto i hovedsak ferdig på 1260‑tallet.

I etterkant av reformasjonen gikk klosteret over i statens eie, og i 1566 ble anlegget angrepet og herjet av danske soldater. På 1570‑ og 1580‑tallet ble det satt i gang restaureringsarbeider for å sikre kirken, mens de øvrige klosterbygningene ble stående til nedfalls.

På 1600‑tallet vokste forståelsen for verdien av historiske kulturminner. Kirkens eier, grev Magnus Gabriel, innhentet råd fra arkeologer før restaureringen som startet i 1668. Han ønsket å ta vare på de middelalderske restene av klosterkirken, men hentet likevel stein fra de omkringliggende klosterbygningene når det var behov for materiale. Denne blandingen av bevaring og praktisk gjenbruk preger fortsatt anleggets historie.

Bygningen fikk senere et tydelig barokt preg, med nye buer, utvendige støttepillarer, et stort løkformet sentraltårn og to mindre tårn som markerte fasaden. Flere av de opprinnelige middelaldervinduene ble murt igjen, og inngangene ble flyttet til nye steder i tråd med tidens estetikk. Samtidig ble de middelalderske fasadene pusset og kalket, og kirken fikk et interiør som fullt ut bar preg av barokkens formspråk.

Mot slutten av 1800-tallet ble det diskutert om kirken burde føres tilbake til et mer middelaldersk uttrykk. Da arkitekten Sigurd Curman ledet restaureringen mellom 1911 og 1923, valgte han i stedet å bevare sporene etter de ulike epokene så langt det lot seg gjøre. Under arbeidet avdekket Curman og hans medarbeidere både klostermurene og Birger jarls grav.

Klosterkirken i Varnhem ble siste hvilested for flere svenske konger og andre høytstående personer som levde i middelalderen. Blant de kongelige som er gravlagt her, finner vi Knut Eriksson (død 1196), Erik Knutsson (død 1216), Erik Eriksson “Läspe och Halte” (død 1250), Inge den eldre (død ca. 1100) og Birger Magnusson jarl (død 1266).

I tillegg hviler også Birgers sønn, hertug Erik (død 1275), og hans andre kone, enkedronning Matilda av Danmark (død 1288), i klosterkirken. Dette gjør Varnhem til et av de mest betydningsfulle gravstedene for svensk middelalderaristokrati.

Også senere tiders prominente personer har fått sin plass her. Magnus Gabriel De la Gardie og hans kone Eufrosyne er gravlagt i et eget gravkor i kirkens sørlige del. Greven mottok kirken som bryllupsgave av dronning Kristina da paret giftet seg i 1647, noe som understreker både hans maktposisjon og kirkens fortsatte status som et sted for samfunnets øverste lag.

Av det opprinnelige klosteret står i dag bare rester igjen, men ruinene rommer fortsatt flere tidlige munkegraver som knytter området direkte til klosterets første århundrer. Grunnmurene og de bevarte strukturene gjør det mulig å orientere seg i anlegget. På grunnplanet trer de sentrale delene tydelig fram: refektoriet (matsalen), dormitoriet (sovesalen), kapittelhuset (forsamlingsrommet) samt krydderhagen og klostergangen som bandt bygningene sammen. I sum gir bygningsrestene et innblikk i organiseringen av et cistercienserkloster fra middelalderen.