av Vi har kommet til Karstplatået, ett område med spesielle geologisk forhold. Bergartene i området som deles mellom Italia og Slovenia er dannet av kalkstein. Elver og innsjøer kan forsvinne, for seinere å gjenoppstå i Karsts porøse kalkstein. Dette har resultert i de underjordiske hulestystemene som man blant annet finner i de fantastiske grottene Postojna.
Byen Postojna ligger 50 kilometer fra Ljubljana. Ved ankomst brukte vi et par timer i sentrum, fikk oss litt mat, lekte litt på en byens lekeplasser, og kikket i bygatene. Postojna framstår som en moderne og fin by. Byens navn, Postojna betyr faktisk å ta seg en pause, eller å stoppe opp litt (avledet fra verbet postojáti). Kommunen har 15 000 innbyggere, og den lille byen Postojna fungerer som kommunesenter.
Byen er kjent siden 1200 – tallet, da med navn som Arnsberg og Adelsberg. Navnet Postojna dukket på 1400 – tallet opp i former som likner dagens navn. Postojna har alltid hatt en sentral plassering i forbindelse med handel, og landsbyen ble tidlig regnet som en viktig markedsplass. Fram til jernbanen overtok, var stedet kjent for utstrakt bruk av hest og vogn som transportmiddel. Postojna fikk bystatus i 1909.
I byvåpenet til Postojna er det bilde av ei ørn, adler på tysk. Navnet Postojna brukes også som lokalt navn på en ørneart (Haliaeetus albicilla) som hekker i området. Ett annet dyr som med betydning for området er «menneskefisken» eller olmen (Proteus anguinus) som man finner i grottesystemene.
Med byggingen av jernbanen til Postojna oppsto det etterhvert massiv turisttilstrømming. Allerede på siste halvdel av 1800 – tallet begynte folk å reise til området for å se den fantastiske naturen her i Karst.
Cerkev sv. Stephen 
Krigsminnesmerke
Vi går forbi en statue av en soldat, ett minnesmerke reist til ære for mennesker som ofret livet i den nasjonale frigjøringskrigen. Slike statuer kan man forøvrig se i flere slovenske byer.
Den katolske kirken Cerkev sv. Stephen, oppkalt etter hestens skytsengel. Hesten har gjennom alle tider vært viktig for befolkningen her i Postojna, som trekkdyr i forbindelse med vogntransport. Kirken er i barokk byggestil, oppført i 1777.
Det er snart 200 år siden man oppdaget de store grottehallene. I årene som har gått har mer enn 35 millioner mennesker besøkt grottene. Under bakkenivå er det 24 kilometer med ganger, gallerier og store haller. Grottene holder konstant temperatur året rundt, 10 grader celsius.
Utenfor inngangspartiet står ett av de gamle togsettene utstilt. De første togene tøffet gjennom grottegangene i 1872. Fram til 1956 benyttet man diseldrevne lokomotiv, etter den tid batteridreven drahjelp. I starten var jernbanestrekningen 1,5 kilometer lang. I løpet av de 140 årene som har gått er jernbanestrekningen både utbedret og forlenget flere ganger. I dag er rundturen på 3,7 kilometer.
Reisen må bare oppleves. Det er mørkt, men likevel lett å se formasjonene da alt er fint lyssatt. Toget kjører deg gjennom den snirklete grottelabyrinten. Her nede finner man både fjellformasjoner, surklende elver og underjordiske haller med takhvelvinger så store som i de største kirkebygg. Fotografiene man tar under jorden klarer aldri å gjengi det man egentlig ser. Som sagt – grottene må oppleves live!
Allerede tidlig på 1800 – tallet hadde man oppdaget den store hallen i Postojnagrotten, og i 1818 skulle Østerrike’s hersker Franz I, og familien besøke den flotte fjellhallen. En av hallarbeiderne, Luka Čeč jobbet med lyssetting og andre forberedelser da han fant på å bevege seg litt innover i ett hulrom i grotten. Han la en stige over ei kløft, forserte noen steiner og forsvant. De andre arbeidskarene fryktet det verste, helt til Čeč’s ansikt dukket opp igjen i lampelyset, og utbrøt «Her er en ny verden, her er paradis!» Han kom ned fra klippene, og fortalte at han hadde oppdaget flere nye ganger og huler i fjellet. Det ble begynnelsen på utforskingen av resten av det enorme grottesystemet.
Grottegangene og hulrommene er gravd ut av elva Pivka gjennom milioner av år. Dryppsteinene dannes ved at dryppende vann avsetter kalkspat. Utviklingen går svært sakte, dryppsteinene vokser gjerne en milimeter på ti år. Men hastigheten vil variere med de generelle forholdene her inne, vannmengden som tilføres og vannsammensetningen.
Steinsøyler som reiser seg fra «gulvet» i fjellet kalles stalagmitter, mens de som henger ned fra «taket» kalles stalagkitter. De ser alle ut som lange istapper, og kan bli titalls meter lange.
Naturens magiske underverk viser seg fra sin beste side her nede i dryppsteinsgrotten. Fjellformasjonene inntar de forunderligste farger og fasonger, og det er kun din egen fantasi som til slutt avgjør hva du tolker ut av egne synsinntrykk.
Fargespillet som oppstår på fjellveggen eller på grottesøylene forårsakes av mineralutfellinger. Vann med jern kan eksempelvis gi gul farge. Lyssettingen er svært viktig for å få fram, og formidle grottens karakter. Med gjennomarbeidet belysning blottlegger man på flott vis grottens skjulte kvaliteter og hemmeligheter.
Man regner med at grottedannelsen her i Postojna tok til for omtrent tre millioner år siden. Kalksteinene som danner utgangspunktet for fjellet er 70 millioner år gamle. Man er da tilbake til dinosaurenes tidsalder, i den geologiske perioden Jura.
Under andre verdenskrig brukte tyske styrker grottene til lagring av store mengder flydrivstoff.
I Postojnagrottene har det vært postkontor i over 100 år. Stor turisttilstrømming i siste halvdel av 1800 – tallet genererte ønske om å kunne formidle inntrykk og opplevelser. Verdens første grottepostkontoret ble åpnet i 1899, og utvidet i 1927. I 1899 var Slovenia en del av Habsburgerriket, postkontoret benyttet dermed Østerrikske frimerker. Til tross for at vi nå er i mobilens tidsalder er det forstatt mulig å sende kort fra Postojnagrottens postkontor.
I tidligere tider var den vitenskapelige oppfatningen at alle grotter var systemer uten liv. Her fant man hverken dyr eller planter. Idag vet man bedre. Opp gjennom årene er 100 – 150 ulike dyrearter blitt påvist i Postojnagrottene. Felles for dem alle er en unik tilpasning til det særegne hulemiljøet med fravær av vinger (ikke behov for bevegelse) og øyne (ikke behov for å se i mørket).
Blant dyrene er olmen, eller grottesalamanderen selve hovedattraksjonen. Med sine fire små bein, halvt gjennomsiktig hud, og fravær av øyne er det mange som lurer på hva slags skapning dette er. Den puster med en kombinasjon av ytre gjeller, og ett forstadium til dyrenes lunger. Reseptorer i huden gjør at olmen føler seg fram til byttedyrene sine.
På 1700 – tallet trodde man det 20-25 cm lange rovdyret var en dragebaby. Olmen har fengslet folks fantasi gjennom hundrevis av år. Vitenskapen tok etter hvert tak i fenomenet, og Postonjaolmen er til og med omtalt i Darwin’s arbeid om artenes opprinnelse fra 1859. Proteus Anguinus alias olmen fikk sitt latinske navn i 1768.
Olmen har sin viktigste habitat her i de dinariske karstområdene. Grottene tilbyr miljø med stabil temperatur, fravær av lys og minimalt med tilgang på mat. Olmen kan gå 10-12 år uten inntak av føde, noe som har bidrat til at den gjerne omtales som overlevelsens pioneer.
Olmen og en del andre grotteskapninger kan bivånes i et eget vivarium ikke langt fra hovedinngangen.
