Få stater kan skilte med like lang og betydningsfull historie som områdene vi i dag forbinder med Hellas. Vi snakker ofte om «de gamle grekerne», det er ikke uten grunn. Grekerne etablerte filosofien, mange vitenskapelige retninger, teater, politikk og idrettskonkurranser. De var kunstnere og byggmestere, og innførte i tillegg alfabet og skriftspråk i Europa.
De tidligste sporene av gresk kultur knyttes til den egeiske tidsperioden (3650-1250 BC). Tidsepoken omfatter de første kjente sivilisasjonen på Kreta (3650-1250 BC), og på det greske fastlandet (2800-2100 BC). Minoerne på Kreta, som egentlig ikke regnes som grekere, er oppkalt etter kong Minos, hersker av den mytiske byen Knossos. Minoerne var dyktige sjøfolk, de levde primært av egne landressurser og handel, og fikk stor påvirkning på tidlig kulturutvikling i Hellas. Minoerne utvikler det første skriftsystemet, kalt linear A som fortsatt ikke er tydet. Den minoiske kulturepoken på Kreta gikk til grunne mellom 1250-1200 BC.
Mykensk tidsalder (1600-1100 BC) er oppkalt etter de arkeologiske utgravningene i Mykene. Den fem hundre år lange bronsealderperioden domineres av kongedømmer med egne palasser, og et aristokratiske krigersamfunn. Mykenerne kopierer minoerne på mange kulturområder, og videreutvikler minoernes skriftspråk. Mykenernes skriftspråk kalles linear B, og består av 87 tegn. Mykenske konger var rike, og ble ofte gravlagt sammen med store mengder gull. Mykenerne er kjent for spesielle gravleggingsritualer, de døde ble gjerne gravlagt sittende, noen ble også mumifisert. Adelsmenn fikk sitt siste hvilested i store runde gravkamre med flotte takhvelvinger, og gravene ble gjerne utsmykket med avdødes keramikk og krigsutstyr. På 1400-tallet BC var mykenerne den ledende makten i den østlige delen av Middelhavet. Mange av de mykenske samfunnene ble på seinere tidspunkt utsatt for angrep utenfra, og mykenske kultur gikk etter hvert til grunne.
Gresk historie går nå inn i «de mørke århundrene» (1200-800 BC). Landet er splittet i mange små kongedømmer, og er delvis styrt av en adelige krigerklasse med tilgang på våpen og hester. Men mulige doriske invasjoner, redusert folketall, ødeleggelse av store flotte byggverk, og bortfall av gresk skriftspråk preger «de mørke århundrene». Perioden er dårlig dokumentert, det eksisterer få kulturelle og skriftlig kilder. Jern erstatter bronse i verktøy og våpen, hungersnød gir avfolkning, befolkningen lever på denne tiden i mange små bosetninger. Mange av de opprinnelige innbyggerne, jonerne, emigrerer ut til øyene, eller til Lilleasia. Det er minimal kontakt med utlandet, og dermed begrensa samhandel, og kulturutveksling med omverdenen. Gresk mytologi står sterkt, og Homer’s berømte epos Illiaden og Odysseen skapes. Homer’s storverk baserer seg på muntlig overbrakte mykenske historier om den ti år lange krigen mot byen Troja.
Arkaisk tid (800-480 BC) etterfølger «de mørke århundrene». Kun ti prosent av fjellandet er dyrkbart, og kombinasjonen av befolkningsvekst, og mangel på arealer fører til migrasjon. Grekerne forflytter seg på havet, og nytt land koloniseres en rekke steder i Middelhavet og Svartehavet. Gresk kultur, religion, kunst og håndverk spres på det viset utover et vidstrakt område. I Midtøsten kommer grekerne i kontakt med et skriftspråk utviklet av fønikerne. Det konsonantbaserte «fønikerspråket» blir seinere beriket med vokaler, og utvikles etter hvert til et alfabet med 24 bokstaver.
Datidens Hellas er ingen samlet enhet, hverken geografisk eller politisk. En oldtidskultur av flere hundre små bystater (polis) vokser fram. Størrelsesmessig er bystaten ofte begrenset til noen hundre kvadratkilometer. Bebyggelsen er sentralt lokalisert, omgitt av et omland med dyrka jord og utmark. Områdene styres av menn med borgerrettigheter. Framveksten av bystatene skaper ingen enhetlig politisk kultur, og hvert distrikt har eget styresett og egne lover. Målsetningen for bystaten er å være selvforsynt, og klare seg på egne ressurser. Periodevis opprettes eneveldige styresett i bystatene. Styringen overtas av urettmessige herskere, såkalte tyranner. De innfører diktatur, samler egne hærer og ligger ofte i strid med andre bystater. Mistilliten til det tyranniske styresettet fører etter hvert til opprettelsen av alternative former for selvstyre, noe som til slutt fører til etableringen av det gresk demokratiet.
De gresk-persiske krigene markerer skillet mellom arkaisk og klassisk tid i gresk historie. Perserne blir en del av gresk historie da de i 546 BC erobrer Lydia og flere av de greske bystatene i Jonia i Anatolia. Men perserkrigene henviser vanligvis til perioden 500-448 BC, og da spesielt til de to persiske invasjonene av det greske fastlandet i 490 BC og 480 BC.
I 490 BC står slaget ved Marathon. Perserkongen Dareios I regjerer storriket, og hans menn har allerede bekjempet grekerne i to slag på gresk fastland. Et nytt slag på slettene ved Marathon står for tur. Kampene ved Marathon ender med gresk seier, og legenden om sendebudet som løper 40 kilometer fra Marathon til Athen med det stolte budskapet etableres. Nederlaget ved Maraton markerer slutten på den første persiske invasjonen av gresk fastland.
I 486 BC dør Dareios I, og sønnen Xerxes overtar makten. I 480 BC leder han store styrker mot gresk fastland med målsetning om å kue Hellas. Etter flere dager med kamp vinner kong Xerxes menn det innledende slaget ved Thermopylene. Styrkene angriper nå Athen, og plyndrer, brenner og jevner den forlatte byen med jorden. Ved Salamis i Saroniabukta venter grekerne. En mindre gresk krigsflåte knuser store persiske styrker i kampene ute mellom småøyene i Saroniabukta. Slaget ved Salamis blir et viktig vendepunkt i krigene mellom de to fiendene. Konflikten med Persia skal likevel fortsette med vekslende intensitet enda noen tiår, til Kalliasfreden omkring 450-460 BC. Perserkrigene er over, men grekere og persere fortsetter å blande seg i hverandres saker frem til Persia erobres av Aleksander den store i år 331 BC.
Årene fra 500-338 kalles gjerne for den klassiske perioden. I 477 BC blir Athen leder av det deliske sjøforbund. Målet med sjøforbundet er å frigjøre alle greske områder som fortsatt er under persisk kontroll, hevne Xerxes handlinger, og hindre videre persisk ekspansjon. Samtidig som dette skjer, øker athenerne sin posisjon mot egne allierte. I bytte mot beskyttelse mottar Athen store skatteinntekter fra egne samarbeidspartnere.
I år 459 BC overtar Perikles som leder i Athen. Perikles er en fremtredende og innflytelsesrik statsmann, strateg, taler og general. Han styrer området i perioden som regnes som Athens gullalder, tidsepoken mellom perserkrigene og Peloponneskrigen. Perikles gjør det athenske sjøforbundet om til athensk rike, og fungerer som leder for egne styrker de to første årene av Peloponneserkrigen. Perikles støtter opp om kunst og litteratur, og greske kulturutvikling når sitt absolutte høydepunkt i denne perioden. Det som skjer av kulturutvikling i Hellas på denne tiden får enorm betydning for framtidig vestlige kulturutvikling. Perikles gjennomfører arbeidet med å reise de fleste historiske byggverkene på Akropolis. Byggeaktiviteten gjør byen vakrere, og gir arbeid til folket. Historieskriving, teater og filosofi er inne i en periode med rivende utvikling.
I årene som kommer skal Athen og Sparta framstå som ledende bystater i Hellas. Peloponneskrigen er en serie konflikter mellom det deliske sjøforbundet og det peloponniske forbundet, ledet av Sparta. En kortvarig konflikt finner sted mellom de to ledende bystatene omkring år 460 BC. Men den lange Peloponneskrigen startet i 431 BC, og varer i hele 27 år, kun avbrutt av en seks år lang fredsavtale mellom partene. Den lange krigen deles gjerne inn i tre faser med bakgrunn i at ulike årsaker var opphav til krigshandlinger i ulike tidsepoker. Konflikten ender med at Athen overgir seg til Sparta i 404 BC.
Kriger og innbyrdes stridigheter fører til at bystatenes posisjon svekkes. Fra 338 BC blir alle greske bystater med unntak av Sparta underlagt kong Filip II av Makedonia. I dag utgjør Makedonia den nordligste regionen i Hellas. I antikken var Makedonia et grenseland som lå bortenfor gudefjellet Olympos, et område som skilte grekerne fra barbarene i nord. Kongeriket Makedonia, kjent for dynastiske stridigheter, og hyppige kongebytter. Først med Filip II (382-336 BC) kom endringer som skulle forme Makedonia til et land som til slutt kom til å dominere hele Hellas. I løpet av en periode på et par tiår bygger Kong Filip opp en hær av godt trente og profesjonelle soldater som tar kontroll over de fleste greske bystatene, inkludert Athen. Filip fortsetter opprustingen av de militære styrkene, han er nå klar til å invadere områdene i Lilleasia, og angripe arvefienden, det veldige Perserriket. Før det skjer blir han myrdet av sin egen livvakt.
En av Filip’s mange sønner overtar tronen. Aleksander III er på dette tidspunktet tyve år gammel. Han er født i Pella, en by i det antikke greske kongeriket Makedonia. I oppveksten har han fått undervisning av en av de virkelig store tenkerne, filosofen Aristioteles. Aleksander arver et sterkt kongedømme, og en erfaren og slagkraftig hær. Som nyinnsatt konge belønnes han med hærførerskap over Hellas, en posisjon han benytter til å iverksette sin fars store plan, makedonsk/gresk erobringen av Perserriket.
I 334 BC beveger Aleksander’s styrker seg østover. Første mål er frigjøring av greske områder i Anatolia i Lilleasia. I kommende tiårsperiode pågår en rekke kriger. Aleksander nedkjemper perserne i flere avgjørende slag, og velter til slutt den persiske kongen Dareios III. Aleksander’s rike strekker seg nå fra Adriaterhavet til Indusdalen i Asia. I kjølvannet av Aleksander’s erobringer vokser greske bosetninger og kolonier fram. Det fører til spredningen av gresk språk og kultur i øst og sør, og resulterer i en ny hellenistisk sivilisasjon. Aleksander dør i Babylon i 323 BC, og har da for lengst fått tilnavnet «den store». Han rangeres i dag som en stor militær strateg, og regnes ofte blant de meste innflytelsesrike personene i verdenshistorien, gjerne i tospann med sin gamle læremester Aristoteles.
Tidsperioden som starter når Aleksander den store dør kalles hellenistisk tidsalder. Perioden markerer slutten på gresk politisk uavhengighet, og betydningen til datidens Hellas vil fra nå av avta. De kommende hundre og femti årene beholder makedonerne kontroll over de greske bystatene, til tross for jevnlige forsøk på opprør og krig mot okkupasjonsmakten. Athen og andre greske bystater beholder likevel betydelig uavhengighet i deler av den makedonsk perioden. Men i 267 BC gjør de greske byene nok en gang opprør mot Makedonia. Byene beseires, og Athen mister både uavhengighet og demokratiske institusjoner. Hendelsen markerer slutten på Athen som politisk aktør. Men byen forblir fortsatt den største, rikeste og mest kultiverte byen i Hellas. Filip V av Makedonia er den siste hersker med evne til å forene Hellas, og opprettholde området som en uavhengig aktør i maktbalansen med den romerske republikken. Men Filip V er til stadighet i konflikt med det mektige riket i vest. Når romerne til slutt erobrer landet, går det raskt nedover med det militære Hellas. Gresk kultur vil likevel dominere romersk kulturliv i årene som kommer.
Romersk herredømme over greske områder starter med romersk seier i slaget ved Korint 146 BC. Romerne deler regionen inn i tre mindre selvstyrte republikker, men gjør lite for å avskaffe tradisjonelle politiske mønstre. Agoraen i Athen fortsetter eksempelvis som sentrum for det politiske liv. I 86 BC gjør Athen og andre greske bystater likevel opprør mot romerne. I etterkant av kuppforsøket blir den greske halvøya angrepet og knust av den romerske generalen Sulla. I årene som kom skal borgerkriger ødelegge områdene ytterligere inntil keiser Augustus organiserer halvøya som provinsen Akhaia i 27 BC. Hellas blir nå en nøkkelprovins for romerne her i øst.
Flere romerske keisere bidrar med betydelige byggeprosjekter i de greske byene. Akveduktsystemer, Roman Forum, Hadrians bibliotek og Vindens tårn er kjente byggverk fra den romerske perioden. Livet i Hellas går sin vante gang, men mange romerske adelsmenn ser på grekerne med nedlatende øyne. I det andre og tredje århundre AD deles Hellas inn i flere mindre provinser. I samme periode angripes Hellas av nye folkeslag som herulier, vandaler og gotere.
I fem hundre år utgjør Hellas den østlige flanken av det mektige Romerriket. Landet kommer aldri helt til hektene etter den romerske okkupasjonsperioden. Området forblir fattig, og avfolkes. Hovedsetet for de greske områdene flyttes etter hvert østover til Anatolia. I keiser Konstantins regjeringstid blir Athen, Sparta og andre greske byer både oversett og ignorert. I år 330 AD etablerer Konstantin en ny hovedstad, Konstantinopel, og tretti år senere splittes Romerriket i to deler. Roma forblir hovedstad i det vestlige Romerriket, mens Konstantinopel nå blir hovedstad i den østlige delen av Romerriket. Betydelige greske kunstskatter og mange flotte statuer flyttes på denne tiden østover til Konstantinopel.
Konstantinopel erobres og plyndres under det fjerde korstog i 1204. I etterkant deles riket opp, svekkes gradvis, og får etter hvert redusert betydning som maktsentrum. Det gresk-bysantinske riket går helt til grunne når Konstantinopel blir erobret av osmanene i 1453.
Osmanenes inntog på gresk fastlandet fører med seg flere migrasjoner. Greske intellektuelle forlater landet til fordel for det vestlige Europa, og mange grekere flykter fra sletteområdene og etablerer seg oppe i fjellene. Osmanene klarer ikke å innta fjellområdene, og får dermed ikke erobret hele den greske halvøya. Fra slutten av det 16. århundre kommer folk tilbake fra de karrige fjellområdene, og bosetter seg igjen på slettene. Grekerne velger ulike tilnærminger til den osmanske okkupasjon. Noen velger å konvertere til islam. Av egne landsmenn ansees de gjerne som svikere, og omtales som tyrkere. Andre beholder sin kristne tro, med de byrder det medfører. Mange grekere blir kryptokristne. Utad fungerer de som greske muslimer, i det daglige praktiseres imidlertid gresk-ortodokse tro og lære. Som kryptokristne unngås belastningen med ekstra skattlegging fra osmanene. Den gresk-ortodokse kirke hjelper grekerne til å beholde sin etniske, kulturelle og språklige arv i de harde årene med osmansk styre. Likevel finnes det i dag spor etter osmanene, først og fremst i musikken, og idet greske kjøkkenet.
Osmanene beholder herredømme i Hellas helt til begynnelsen av 1800-tallet. I mars 1821 gjør grekerne opprør. Uavhengighet erklæres, og den greske frigjøringskrigen starter. Mange ikke-grekere verver seg med ønske om å bidra på gresk side i kampene. Det ligger lenge ann til osmansk seier, men med trusselbilde om militære innblanding fra Storbritannia, Russland og Frankrike vinner grekerne til slutt krigen.
Den greske republikken etableres med undertegnelsen av London-protokollen i 1829. Ioannis Kapodistrias, en russisk politiker med greske aner reiser til hjemlandet, der han overtar som president. Den nye republikken får imidlertid kort levetid. Kapodistrias drepes i attentat i 1831, og landet er på randen av borgerkrig. Stormaktene ønsker å stabilisere situasjonen, og et gresk monarki ser dagens lys tidlig på 1830-tallet. Konflikten med osmanerne fortsette ennå noen tiår. Den nye greske republikken har som målsetning å utvide grensene østover slik at etnisk grekere på mange av øyene og i Lilleasia blir en del av det nye Hellas. Hellas når dagens grenser først i 1947.
I første verdenskrig støtter Hellas sine «gamle venner» Russland, Storbritannia og Frankrike i kampen mot sentralmaktene. I etterkant av krigen overtar Hellas deler av Lilleasia, et område som den gang var dominert av gresk befolkning. Tyrkeren Mustafa Atatürk overtar styringen i Tyrkia tidlig på 1920-tallet. Atatürk leder selv den tyrkiske hæren som går til angrep på greske styrker, og driver grekerne vestover. I etterkant av det greske militære krigstapet gjennomføres en stor befolkningsutveksling mellom landene. Mer enn en million grekere forlater Tyrkia, og reiser «hjem» til Hellas.
I andre verdenskrig deltar Hellas på alliert side. Til tross for små og dårlig utstyret styrker, bidrar Hellas med betydelig innsats mot invasjonsstyrker fra Italia, Tyskland og Bulgaria. Tusenvis av grekere dør i krigshandlinger, i konsentrasjonsleirer eller av matmangel og sult. Kampene i Hellas forsinker trolig tysk invasjon av Sovjetunionen, et avgjørende bidrag til alliert seier i andre verdenskrig.
I etterkant av andre verdenskrig oppstår en bitter borgerkrig mellom kommunistiske opprørere og greske regjeringsstyrker. Konflikten skal vare til 1949. I årene etter verdenskrigen mottar Hellas i likhet med mange andre land humanitær hjelp og støtte fra USA. Landet kommer seg etter hvert på fote igjen. Utviklingen går raskt, og den greske turistnæringen etablerer seg og vokser fram.
Det politiske systemet er fortsatt ustabilt. I 1967 overtar den greske militærjuntaen makten i et statskupp som kaster den sittende regjeringen. I 1973 avskaffer militærregimet det greske kongedømmet. USA involverer seg ved flere anledninger i gresk innenrikspolitikk. Kuppet på Kypros i 1974 er en av flere årsaker til at militærregimet etter hvert kollapser. Juntaens fall tvinger fram en folkeavstemning. Grekerne velger å ikke gjeninnføre monarkiet, og kong Konstantin II er dermed ikke lenger gresk konge. Hellas er fra nå av en demokratisk republikk. Fra 1975 har det vært stabile politiske forhold i landet, og den økonomiske velstandsutviklingen har økt. Hellas blir medlem i EU i 1981.