av Ved Oppheim kirke, ikke langt fra Voss, kom vi over gravsteinen, «Mor si grav».
Historien starter egentlig i Flåm, der det ugifte paret Susanna Ryum og Eirik Sivle våren 1857 fikk to sønner. Kun et av barna, sønnen Peder, levde opp. Tvillingbroren døde ved fødsel.
Det å få barn utenfor ekteskap var forbundet med stor skam. Til tross for at Eirik tok ansvar og vedkjente seg farskapet, gjorde Susanna i forkant av fødselen forsøk på å ta sitt eget liv.
Etter hvert ble paret likevel gift, og i løpet av de neste par årene fødte Susanna to nye par med tvillinger. Alle var gutter, og alle var døde ved fødsel. Susanna døde selv i barsel i forbindelse med den siste av fødslene.
Lille Peder, som med tiden tok navnet Per, var bare to år da mora døde. Faren var hestehandler og av den grunn mye på farten. I oppveksten var Per innom tre ulike fosterhjem, alle hos slektninger i farens hjemtrakter, ved Stalheim nær Voss.
Per kunne også ha endt opp som hestehandler. Med støtte fra faren gjennomførte han først folkehøgskoleutdanning i Sogndal. I 1876 dro han til hovedstaden for å ta fatt på høyere teoretisk utdannelse. Psykisk sykdom førte til at han ikke klarte å gjennomføre og avlegge studenteksamen.
Per Sivle livnærte seg som avismann, redaktør, folkelivsskildrer og dikter. Etter hvert som hans litterære virke ble anerkjent, mottok han reisestipend fra Stortinget, en form for økonomisk støtte fra den norske staten.
Per Sivle’s litterære produksjon ble likevel ikke spesielt stor. Fra Sivle’s hånd kom en roman, noen noveller og flere dikt. Med røtter i de vestnorske bygdene var det naturlig for Sivle å ordlegge seg på landsmål (nynorsk).
Det meste kjente, og trolig kjæreste, av dikta til Per Sivle handler om forholdet til moren Susanna. Diktet som han skrev i 1877 het opprinnelig «Mor», men er i dag mer kjent som sangen «Den fyrste song». Diktet, og den senere sangen, ble i 1909 tonesatt av komponist Lars Søraas.
Den fyrste song eg høyra fekk,
var mor sin song ved vogga,
dei mjuke ord til hjarta gjekk,
dei kunde gråten stogga.
Dei sulla meg so underleg,
så stilt og mjukt te sova,
dei synte meg ein fager veg
opp frå vår vesle stova.
Den vegen ser eg ennå tidt,
når eg fær auga kvila,
der stend ein engel, smiler blidt,
som berre ei kan smila.
Og når eg sliten trøytnar av,
i strid mot alt som veilar,
eg høyrer stilt frå mor si grav,
den song som all ting heilar.
Diktet som Per Sivle i ung alder skrev, preges av et dypt og personlig savn. Med enkle, men gripende ord uttrykker han takknemlighet, sorg og kjærlighet til kvinnen, som til tross for deres korte tid sammen, satte varige spor i guttens hjerte.
På slutten av 1800-tallet sto Per Sivle fram som en av flere ledende talsmenn, mot union og for nasjonal selvstendighet. Han fikk ikke selv oppleve at Norge i 1905 ble et fritt og selvstendig land.
Per Sivle døde for egen hånd høsten 1904. Han er gravlagt på Strømsgodset kirkegård i Drammen. Sju minnesmerker har blitt reist til ære for Per Sivle på ulike steder i Norge.
Kilder:
Per Sivle, https://no.wikipedia.org/wiki/Per_Sivle
Forfatter Per Sivle; Helleve, Eirik, https://nbl.snl.no/Per_Sivle
Mor, https://www.sivlelaget.no/Per_Sivle/Bibliotek/Det_uekte_femte_vers
Informasjonsmateriell ved Oppheim gamle kirkegård
På Sivle-laget sine nettsider finnes også sangen på engelsk. Der finnes det også lenker til «Den fyrste song» og annet interessant lesestoff om Per Sivle:
https://www.sivlelaget.no/Per_Sivle/Bibliotek/Den_fyrste_songen
