Erling Skakke’s rike – nordmenn på tur

Ved Stødle kirke i Etne står en minnebauta for Erling Skakke. Erling tilhørte datidens storfolk. Han var sønn av Kyrpinge-Orm Sveinsson og tippoldebarn av Erlend Olvesson. Forfedrene var begge lendmen, med base på henholdsvis Studla (Stødle) og Gjerde i Etne. Mor til Erling, Ragnhild, nedstammet fra politisk betydningsfulle jarleslekter på Sunnmøre og i Trøndelag.

Erling Skakke ble selv gift med Kristin. Hun var datter av kong Sigurd Magnusson Jorsalfare og søskenbarn til den danske kongen Valdemar den store. Sammen fikk Erling og Kristin sønnen Magnus. Han var norsk konge i perioden 1163-1184.

Heimskringla beskriver Erling som «en høy, lys og kraftig mann med rolig og verdig framferd». Det skeive og hellende hodet og navnet «den skakke» fikk han etter å ha slåss mot muslimer på et korstog til Jerusalem på 1150-tallet. Korsferden som han gjennomførte sammen med vennen, orknøyjarl Ragnvald Kolsson, skulle bli et vendepunkt i Erlings liv. Bravadene fra korstoget ga ham økt status ved hjemkomsten til Norge.

Erling ble leder for lendmannspartiet. Perioden 1130-1240 var preget av uroligheter, borgerkrig og kamp om den norske tronen. I konflikten mellom sønnene til gamlekongen Harald (Gille), Sigurd (Munn), Øystein og Inge (Krokrygg), tok Erling Skakke sistnevntes parti.

Harald-sønnene ble drept i innbyrdes kamper i årene 1155, 1157 og 1161. Da Sigurds sønn og tronarving Håkon (Herdebrei) ble drept av Erling Skakkes menn i slaget ved Sekken i Romsdal i 1162 lå alt til rette for at Erling og Kristins egen sønn skulle overta som konge i Norge.

I 1163 fikk Erling, sønnen Magnus, hyllet til ny norsk konge på Øyratinget i Nidaros. Erling Skakke tok selv tittelen jarl, og ble fungerende riksstyrer for sin syv år gamle sønn i årene fram til Magnus var i stand til å styre det norske riket.

I nært samarbeid med erkebiskop Øystein i Nidaros fikk Erling Skakke stor betydning for den institusjonelle utviklingen av både kirke og kongemakt på siste halvdel av 1100-tallet. Det ble særlig viktig for Erling å få støtte av kirken slik at han fikk styrket sønnens rettslige stilling som konge.

Den nye tronfølgeloven av 1163/64 stilte krav om at kommende tronarvinger både måtte være ektefødt og skikket for embetet. Tronfølgeloven sikret på det viset enekongedømme, og gav biskopene betydelig mer innflytelse ved kommende kongevalg. Gjennom salving og kroning markerte kirken kongens posisjon som Gud’s og den hellige Olavs stedfortreder på jord.

Ektefellen Kristin valgte å forlate Erling på 1170-tallet. Erling hadde tatt livet av sønnen hennes Harald, som hun skal ha fått sammen med søskenbarnet, Sigurd (Munn).

Erling selv døde i Nidaros i juni 1179. Fem år senere ble Magnus Erlingsson og rundt to tusen lendmenn drept i slaget mot kong Sverre ved Fimreite i Sogn.