av Det var den norske kongemakta som sto bak innføringen av kristendommen i Norge tidlig på 1000-tallet. Det var også noen av de tidligste norske kongene som sørget for å reise de aller første kirkene.
Senere fulgte høvdinger og storbønder opp. Mektige lendmannsslekter bekostet og organiserte byggingen av mange av de norske middelalderkirkene.
De privateide gårdskirkene var statussymboler, og demonstrerte makten og rikdommen til kirkebyggeren. Slik var det også på øya Giske. Den lille steinkirken fungerte i sin tid som kapell og familiekirke for den mektige Arnungeslekta fra Giske.
Giskefolket tilhørte det ypperste innen norsk middelalderelite. De hadde store økonomiske ressurser, og tok godt vare på gårdskapellet sitt.
Kirken fra 1130-tallet er bygget som langkirke i romansk stil med buede vinduer. Giske kirke er for øvrig den eneste kirken i landet som er bygget i tilhogd marmor. Det meste av steinen er norsk, men noe er også importert, i hovedsak fra Italia og Portugal. Kirka ligger på sørsiden av øya.
Kirken var i utgangspunktet ikke slik som den framstår i dag. Vinduene var mindre enn nå, og bygningen var trolig helt fri for vinduer på nordsiden. Hovedinngangen var sentralt plassert på den sørlige langveggen. Våpenhuset kom først til på 1700-tallet.
Giske kirke var katolsk til reformasjonen i 1536. I tråd med katolsk tradisjon ble alle kirker som ble bygget før 1150 ble tilegnet en eller flere helgener. Dette sikret vennskap og støtte fra helgen til kirkebygger. Giske kirke ble viet til jomfru Maria, og evangelistene Johannes og Nikolas.
Et avlatsbrev fra 1345 gjør kirken på Giske til et viktig pilegrimsmål. I brevet fra pave Klemens VI får pilgrimer som besøker kirken på dager med tilknytning til en av de tre vernehelgenene løfte om hundre dagers avlat.
Avlat var knyttet til ideen om at kirken, representert ved Gud sin egen jordiske representant, paven – både kunne dømme og ettergi straff.
Kirken forfaller etter reformasjonen, og står som en ruin i flere tiår. Skader i takkonstruksjonene gjør sitt til at mye av inventaret blir ødelagt. I 1756 blir et omfattende restaureringsarbeid iverksatt.
En lokal ungdom, 22 år gamle Jakob Sørensen Giskegaard skjærer samme år ut altertavle til det nyrestaurerte kirkebygget. Tavle-Jakob skal også lage altertavler til flere andre kirker. På et senere tidspunkt lager han også prekestol og alterring til Giske kirke. Alt utskåret i det fineste treverk.
Tre av gravsteinene på kirkegården stammer fra middelalderen. Alle er horisontale og kisteformete. En marmorgrav på sørsiden av kirken bærer tilnavnet «Skjønne Valborgs grav». Graven er foreviget på et maleri av den danske maleren Frederik Sødring.
Den tragiske kjærlighetsfortellingen om Valborg og barndomsvennen Axel utgjør kjernen i en gammel ridderballade. Den langtrukne balladen på hele to hundre vers ble første gang nedskrevet i ei dansk visebok i 1570. Sangen og sagnet er tonesatt med et utall av ulike melodier. Historien om Valborg var i sin tid en populær «slager» i alle de tre nordiske landene.
Kort fortalt, Valborg og Axel er ungdomskjærester. Livet smiler til det unge paret, og de forlover seg. Etter hvert kommer en ny beiler til, den unge prinsen Hagen. Ved hjelp av geistlige støttespillere i kirken klarer Hagen å splitte det unge paret. Forlovelsen blir brutt.
Både prinsen og Axel faller i krigen og stakkars Valborg ender sine dager i nonnekloster. Axel gravlegges på nordsiden av kirken. Valborg sin grav ligger på motsatt side.
Under, vers 21-25 fra den danske versjonen av balladen om Valborg og Axel
21. Der nu Axel Tordsøn
kom hen i rosens-lunde,
Der møder hannem en pillegrim skiøn,
Udi de samme stunde.
22. Vel mødt, god dag du pillegrim from,
Hvorhen staae din begiere,
Fra mine lande monne du kom,
Din’ klæder kand mig det lære.
23. Norge det er mitt fæderneland,
Jeg er udaf Gildske stamme
Til Rom haver jeg mig svoren forsand,
Om jeg kand Paven der ramme.
24. Est du kommen af gildske æt:
Og da est du min frende.
Har stolten Valdborrig mig forgiæt,
Sig mig om du hende kiende.
25. Valdborrig er en jomfru saa skiøn,
Jeg hende saa vel monne kiende,
Der er saa mangen ridder søn,
Som sætter sin love til hende.
To lønnetrær vokser opp fra gravene. Greinene brer seg utover kirketaket. De møtes, og knytter seg sammen. I evigheten skal kjærligheten likevel fullbyrdes.
Det billedlige kjærlighetsforholdet skal likevel ikke vare. Når stormkastene herjer over Giske knuser greinene steinene på kirketaket. Trærne felles og fjernes. Nye rotskudd strekker seg mot himmelen, men de når aldri mer over kirketaket igjen.
