Herculaneum – nordmenn på tur

«Som en av hans tolv arbeidere ble Hercules sendt til den vestlige kanten av verden, til Cadiz i Spania. Etter å ha beseiret monsteret Geryon, drev han Geryon’s kvegflokk tilbake til Hellas. Da han passerte gjennom Italia skjenket han Pompeii navnet (latinske pompa betyr triumftog av storfe). Nærliggende Herculaneum ble også funnet av den greske helten og oppkalt etter ham da han ankret opp flåten sin der».

Slik lyder opphavsmyten til Pompei og Herculaneum, de to mest kjente av flere små byer som ble ødelagt av Vesuv’s vulkanutbrudd i år 79 AD. Vi har tatt turen fra leiligheten vår ved foten av Vesuv ned til Parco Archeologigo di Ercolano kun seks kilometer fra krateret. Byen bærer i dag navnet Ercolano.

Herculaneum ble etablert på 400-tallet BC. I likhet med de andre byene i området ble den etter hvert en del av det romerske riket. Herculaneum dekket et areal på 20 hektar, og hadde om lag 4 000 innbyggere. Byen fikk sin viktigste arkitektoniske utvikling i det siste hundreåret før Jesu fødsel.

Herculaneum var egentlig en ganske så liten og ubetydelig romersk by. Både innad i det enorme romerske riket, men også lokalt her nede i Campania. Ingen av byens innbyggere regnes som viktig innenfor litteratur eller politikk. Det skjedde heller ingen vesentlige hendelser av betydning for Romerrikets historie i Herculaneum.

Vesuv vurderes i dag som en middels stor vulkan. Det 1281 meter høye fjellet har et krater som er 700 meter i diameter. Det underliggende aktive området, den vulkanske basen, dekker et areal på 48 kvadratkilometer. Vesuv ansees fortsatt en aktiv vulkan. Det siste store utbruddet fant sted i 1944.

I år 79 eksploderte Vesuv i et inferno av røyk, aske og lava. Herculaneum ble hurtig dekket av et tykt lag med aske. Askelaget som la seg over landskapet formet seg i etterkant av utbruddet til hard vulkansk stein (tuff). Forsteiningen av asken bidro til at karbonholdig organisk materiale ble konservert for ettertiden. I Herculaneum fant man både mennesker, tekstiler, papyrus og tre. I et brev til den romerske forfatteren Tacitus beskriver et av tidsvitnene hvordan solen sakte skal ha forsvunnet på himmelen.

Datoen for utbruddet er omdiskutert. De fleste forskerne heller i dag til at 24.oktober kan være rett tidspunkt for hendelsen. Hele seks bølger med pyroklastisk materiale nådde Herculaneum og få dager etter utbruddet startet var byen dekket av et rundt 20 meter tykt lag av vulkansk lava og tuff.

Byen falt deretter inn i en lang periode av «dyp søvn». Da den ble gjenoppdaget i 1710 opplevdes den som nesten urørt. De første utgravingene startet i 1748.

Byen framsto som om den hadde vært i en tidskapsel, frosset fra år 79 AD. Arkeologene fant brød i bakerovnen. Skjelettene av døde mennesker antok samme posisjon som på dødstidspunktet. De fargerike freskene og tekstene på krukker og husvegger ga ga forskerne et tidsriktig bilde av dagliglivet i en helt ordinær romersk by omtrent på den tiden da Romerriket nærmet seg sitt aller største og mektigste.

Utgravningene har gitt et særdeles godt innblikk i antikkens historie og kultur. Herculaneum utgjør i dager en viktig del av vår felles kulturarv. Byen er nok likevel mest kjent for sin flotte og vel bevarte arkitektur.

I antikken var byen et populært feriested for rike romere. Byen hadde mange store og svært forseggjorte villaer. Herculaneum hadde i motsetning til Pompeii færre offentlige bygninger. Den vakre strandpromenaden i Herculaneum fungerte som et populært sted for rekreasjon og avslapning.