Kazimierz – nordmenn på tur

Det har bodd jøder i Kraków siden 1200-tallet. I 1264 utstedte storhertug Bolesław Kalisz-privilegiet. Charteret ga jøder i Polen beskyttelse mot vold og diskriminering. Dette i en tid hvor jødene ble utsatt for hat og forfølgelse i flere områder vest i Europa.

Kalisz-privilegiet ga jøder anledning til å handle og reise, til utøvelse av egen tro og til å avsi dom i saker omfattet av jødisk lov. Privilegiene skapte trygge rammer for den jødiske befolkningen, og la på det viset til rette for økonomiske utvikling og velstand i riket. Mange jøder valgte Kraków som sin hjemby.

I 1335 proklamerte kong Kasimir III at et område sør for sentrum av Kraków skulle kalles opp etter ham selv. Byen Kazimierz så dermed dagens lys. I 1362 beordret den samme kongen byggingen av en bymur rundt Kazimierz. Mange av Kraków’s borgere valgte å flytte ut og bosette seg i Kazimierz. Det første århundret skulle jøder og etniske polakker leve i fredelig sameksistens.

På 1400-tallet opplevde Kraków-jødene både motgang og intoleranse. I 1407 kom det til opptøyer mot jødene. I 1494 la en omfattende brann store deler av Kraków i ruiner. Det påfølgende året beordret den polske kongen Johan Albrecht I at den jødiske befolkningen skulle flytte ut av Kraków sentrum og bosette seg i Kazimierz.

Jødene innrettet seg etter pålegget fra regenten. De etablerte en by i byen. Jødekvarteret, Oppidum Judaeorum, dekket kun en femtedel av arealet, men huset likevel halvparten av innbyggerne i Kazimierz. I 1553 ba det selvstyrende jødiske fellesskapet bystyret i Kazimiers om tillatelse til å reise mur rundt jødekvarteret.

Oppidum etablerte seg raskt som et åndelig og kulturelt sentrum for den jødiske befolkningen. Geistlige, kunstnere, håndverkere og handelsfolk strømmet til. Jødene gikk sammen om å bygge små og store synagoger. Flere av disse eksisterer fortsatt. 1500- og 1600-tallet ble en blomstringstid for Kazimierz, og tilstrømningen av jøder utenbys fra førte til at murene som omkranset jødekvarteret måtte utvides.

Alt har en ende. I 1782 avgjorde den tysk-romerske keiseren, Joseph II at det selvstyrende jødiske fellesskapet skulle oppløses. I etterkant av den tredje polske oppdelingen i 1795 ble Kraków innlemmet i Østerrike. Kazimierz mistet posisjonen som selvstendig by og ble fra da av en bydel i Kraków. I 1822 ble murene revet og skillet mellom den polske og den jødiske befolkningen var dermed borte.

Da andre verdenskrig startet bodde det rundt 70 000 jøder i Kraków. Mange av disse var bosatt i Kazimierz. I mai 1940 kunngjorde Hans Frank, leder av det tyske Generalguvernementet i Polen, at «Kraków skulle bli den rasemessig reneste byen i det tredje riket». Noen måneder senere, i mars 1941 startet deportasjonen av den jødiske befolkningen fra Kazimierz og andre områder av Kraków til den nyopprettede ghettoen i Podgórze, kun et steinkast sør for Kazimierz.

Man kunne gjerne se for seg at volden mot jødene skulle ta slutt når krigen var over. Slik skulle det ikke gå. I august 1945 overfalt og raserte en rasende mobb det som var igjen av Kazimierz. Under Kraków-pogromen ble den store Kupa-synagogen påtent og ødelagt. Krigen og pogromen bidro langt på vei til å utradere de siste restene av den jødiske kulturen i Kraków.

I etterkant av Berlin-murens fall fikk Kazimierz sin renessanse. Dette dels som en effekt av Spielberg’s film om Schindler og Kraków-jødene. Flere av scenene i «Schindlers liste» ble filmet i Kazimierz.

I dag kan man igjen oppleve pulserende storbyliv i Kazimierz. I nærområdet til de gamle synagogene ligger et stort antall jødisk drevne restauranter, barer, bokhandlere og suvenirbutikker. Et bilde på at det jødiske livet i Oppidum Judaeorum, Kazimierz og Kraków ikke bare er en viktig del av historie og fortid, men også nåtid og framtid.