av Tradisjonelt sett regnes angrepet på klosteret i Lindisfarne i 793 og slaget ved Stanford Bridge i 1066 som begynnelse og slutt på tidsperioden vi regner som vikingtiden.
Vikinger er ikke et særnorsk fenomen, det fantes vikinger både i Sverige og Danmark. Vikingtiden og vikingferdene er på mange måter det nordiske tilskudd til verdenshistorien.
Vikingtoktene ble ledet av høvdinger. Vikingene slo seg opp i en tid med ustabile maktforhold i Europa. I motsetning til resten av befolkningen i Europa var vikingene hedninger.
Ryktet var frynsete, de var likevel neppe mer brutale enn andre folk i samtiden. Vikingen var allsidige karer på jakt etter ære og rikdom til bruk i hjemlige maktkamper. De var handelsmenn, håndverkere, landnåmsmenn, krigere, plyndrer og erobrere.
Vikingen oppnådde suksess fordi de var unge, godt trente, hadde god mobilitetsevne gjennom havgående skip med seil. De fulgte ferdselsårer på hav, sjø og elver. Vikingferdene gikk både austerveg, vesterveg og sørover til Frankrike, Middelhavet og Nord-Afrika.
I austerveg grunnla de byer som Holmgard (Novgorod) og Kiev. Ferdene på elvene i øst gikk helt til Svartehavet og Miklagard (Istanbul). I landnåmstida, år 800-1000 slo vikingfolk seg ned på øyene i Vesterhavet, i Storbritannia, på Grønland og i Vinland (New Foundland).
Rikdom, sosial posisjon og lokalpolitisk makt gjorde høvdingen til bygdas verdslig og religiøs leder. Hjemgården var høvdingens base, et samlingssted for handel, politisk, økonomisk og religiøs aktivitet. På tingplassen som oftest lå i tilknytning til storgården kunne bøndene fremme bekymringer og klager.
På gården bodde høvdingen sammen med kone og barn, slektninger, friller, tjenestefolk og treller. Husholdet besto gjerne av flere familier. Myklebustgården i Nordfjordeid var en slik storgård.
Gården hadde lettdrevet jord, alt lå dermed til rette for å kunne brødfø et stort antall mennesker. Gode beiter til dyra i li og fjell, og nok av fisk i sjøen. Gården lå strategisk plassert, det var kort vei til storhav og kyst. Selveste hovedferdselsåren fra nord til sør gikk kun få mil fra høvdingsetet.
På Myklebust bor høvdingen Audbjørn Frøybjørnsson, en av flere mektige småkonger i det som den gangen het Firdafylket. I årene etter rikssamlinga i Hafrsfjord tar Harald Hårfagre styringen i området.
Etter å ha vunnet det første slaget ved Solskjel setter han vennen Ragnvald Mørejarl til å kontrollere området. I kongesagaene forteller Snorre om hvordan Harald etter å ha tatt Trøndelag og Møre seiler sørover for å få kontroll over Firdafylket.
Det andre slaget ved Solskjel fant trolig sted i 876. I sjøslaget kjemper kong Harald mot enda større styrker ledet av småkonger fra Sunnmøre og Fjordane.
Audbjørn fra Myklebust er en av høvdingene som deltar på lokal side i kampene mot kong Harald. Stridighetene er harde, og det er store tap hos begge parter. De lokale småkongene må etter hvert gi tapt, og høvdingen Audbjørn er en av de som må bøte med livet.
I etterkant av slaget tar kong Harald også kontroll over Sunnmøre. I Fjordane er det fortsatt en Frøybjørnsson, Vemund, høvding Audbjørns bror som har makta. Han blir senere drept av Ragnvald Mørejarl fra Giske.
Ett millennium senere ankommer jurist og arkeolog Anders Lorange Myklebust i Nordfjordeid. På gården ligger fem store gravhauger. Gjennom en tidsperiode på om lag tohundre år har folkene på Myklebust gravlagt sine kjære i disse gravhaugene.
To av haugene inneholdt flere graver. I den ene tre manns-og to kvinnegraver. I den andre lå rester etter en mann og ei kvinne. To av gravhaugene ble fjernet før de ble åpnet og undersøkt.
Den største og viktigste av gravhaugene har i etterkant fått navnet Rundhågjen. I haugen fant Lorange forkullede rester av ei mannsgrav fra yngre jernalder. En lokal småkonge var gravlagt sammen med skipet sitt. Hauglegginga fant sted på slutten av 800-tallet.
Anatomiske undersøkelser på 1980-tallet fastslo at mannen var velbygd, alder ble anslått til 30-35 år. Han hadde hugg og kuttskader, mye tyder dermed på en brutal død.
Grava var ei såkalt branngrav. Etter at alt var klargjort ble skipet satt i brann. Beinfragmentene ble i etterkant samlet sammen i et bronsekar og tildekket av kull og jord. I tusen år skulle gravstedet få stå urørt.
Kremasjonsgravferder i vikingtid var uttrykk for norrøn tradisjon og hedensk tro. Døden var nær, tett på livet. De rike ble hauglagt, vanlige folk fikk plass i anonyme flatmarksgraver.
Gravhaugen signaliserte makt og herredømme i bygda. Stormenn ble hedret med egen haug. Menn med manns mot skulle i tillegg få egen bauta. De gamle hedenske gravskikkene skulle sikre Audbjørn en storslått reise til Valhall.
Odins lover fortalte vikingene at veien til Valhall gikk via kremasjon. Den døde skulle brennes sammen med det han eide av jordisk gods. Ånden måtte frigjøres før den ble overlevert til gudene. Den døde la ut på en reise som passerte gjennom flere dødsriker. Målet var etterlivet i Valhall, som soldat ved Odins bord.
Det var ikke uvanlig at hester og hunder fulgte sin herre på veien mot dødsriket. Fartøyer og ridedyr ble symboler for slike reiser. I tillegg fikk den døde følge av våpen, verktøy, fine klær, tepper, båtseil, sal, seletøy, vogner, sengetøy, smykker, spill og mat på ferden
I 2007 startet det planleggingsarbeidet som etter hvert skulle føre fram til rekonstruksjonen av Myklebustskipet, og byggingen av museet på Sagastad i Nordfjordeid. Lokale ildsjeler sto bak idé og arbeid.
Det var imidlertid lite konkret informasjon å forholde seg til. Gravhaugen var tusen år, den inneholdt kun kull-, bein- og metallrester. Lorange hadde heller ikke skrevet noen rapport i etterkant av gravåpningen.
Men de fikk det til. Skipstegninger og modeller ble laget i 2014, påfølgende år ble trær hugget og materialer saget. Myklebustskipet ble bygget av lokal eik og furu av erfarne båtbyggere fra Bjørkedalen.
91 år gamle Saxe Bjørkedal konstruerte det 30 meterlange langskipet. I mai 2019 ble skipet sjøsatt. Audbjørn Frøybjørnsson og hirden hans var nok en gang klare for nye vikingtokt. Denne gang i informasjonssamfunnets tjeneste.
