av Norangsdalen går fra Øye i Ørsta i retning mot Hellesylt i Stranda. Høyeste punkt ligger 300 meter over havet. Fjellene rundt strekker seg opp mot 1700 meter. De mest kjente er Slogen (1564 meter), Smørskredtinden (1631 meter) og Kvitegga (1693 meter).
Norangsdalen har fra gammelt av vært bindeledd mellom indre Sunnmøre og Nordfjord. Veien som i dag er i bruk er fra 1890-tallet. Rundt år 1900 ble Norangsdalen en stor turistattraksjon.
Cruiseskipene kom inn Norangsfjorden, og ankret opp på Øye. Turistene ble deretter fraktet med hesteskyss gjennom Norangsdalen til Hellesylt. Der lå skipene klare til å ta fatt på neste etappe langs vestlandskysten.
På dette tidspunktet hadde turismen innover i dalen så vidt kommet i gang. Den gamle smale veien måtte etter hvert tilpasses og utvides i tråd med veksten i turisttrafikken. Det var viktig å gjøre reisen så behagelig som mulig for turistene. Langs veien ligger det fortsatt flere gamle bruer.
Midtveis i Nordangsdalen passerer vi det 1218 meter høye fjellet Keipen. I mai 1908 raste en fjellhammer ut fra Keipen. Et flere hundre meter bredt ras av jord og stein sperret dalbunnen. Raset har i etterkant blitt omtalt som Storesvora.
Elva Lygna som renner gjennom dalen ble demmet opp, og to sommersetrer og et lite skogsområde endte sine dager i det som i dag bærer navnet Lygnstøylvatnet. Ingen menneskeliv gikk tapt.
På bunnen av vannet ligger gamleveien med stabbesteiner og flere bruer. Tuftene etter minst elleve seterhus og småfjøs er fortsatt synlig fra fylkesveien. På dager med klarvær og lite vind er det også mulig å skimte rester av rydningsrøyser og steingjerder på setervollen. Lygnstøylvatnet er i dag et populært dykkermål.
Det har i århundrer vært sommerbeite og seterdrift i Norangsdalen. Flere gårder samarbeidet gjerne om arbeid og oppgaver på stølen.
Ei seter var et beiteområde med hus for folk og fe som kun var i bruk i beiteperioden. Setrene vokste fram som et resultat av mer intensiv jorddyrking og grashøsting på gårdene. Dyra ble flyttet bort på sommerstid for å avlaste gårdsarealet, og i stedet utnytte de frodige og rike beiteområdene i fjellet.
Budeiene sto for tilsyn og stell av dyra, og oppholdt seg som regel på stølen fra beiteslipp til kuflokken reiste hjem til gården igjen på høsten.
For å ivareta budeienes behov for husly ble det reist små enkle hus, såkalte sel. Seterhusene ble som regel bygget i tre, og med torv på taket. I setergrender over tregrensa ble seterhusene bygget av stein.
Setrene ble som regel plassert nær gode vannkilder. Behov og forbruk av vann var stort, både som drikkevann til folk og buskap, men også i det daglige reinholdet av melkeutstyret.
Setringa i Norangsdalen var på sitt mest intensive på 1800-tallet. Budeiene bodde som regel på setrene hele sommeren. Melka ble videreforedlet til ost eller smør. De solgte også fersk nysilt melk til turistene som reiste gjennom dalen.
Etter at nyveien kom ble fullsetrene gjort om til melkesetre. Budeiene overnattet nå hjemme, men tok den daglige turen til fjells for å stelle og melke dyra. Melka fraktet de med seg hjem for videre bearbeiding.
Fra 1920-tallet gikk tradisjonen med seterdrift i Norangsdalen tilbake, og fra 1950 var det for det meste helt slutt. I dag beiter storfe og småfe i dalen.
