Religionsfreden i Augsburg – nordmenn på tur

I 1555 satte riksdagen i Augsburg en effektiv stopper for den førti år lange og betente konflikten mellom katolikker og lutheranere. Riksdagen fastslo at det var herskeren (fyrsten) i et område som skulle velge trosretning for seg selv og sine undersåtter.

Den latinske frasen «Cuius regio, eius religio», kan oversettes «den hvis land (det er), hans religion (skal råde)». Religionsfreden i Augsburg ble et viktig steg på veien mot valgfrihet og religiøs toleranse.

Karl 5. av fyrstehuset Habsburg regnes som en av historiens mest innflytelsesrike herskere. Han ble født i år 1500. Som sekstenåring ble han konge av Spania, og bare tre år senere ble han valgt til tysk-romersk keiser.

I tillegg var Karl 5 konge av Italia, Napoli og de tyske områdene, erkehertug av Østerrike, hertug av Burgund og herre over Nederlandene. Som spansk monark hadde han også kontroll over store deler av Amerika. Hans imperium var så vidstrakt at det ofte ble sagt at han hersket over «et rike der solen aldri går ned».

I 1530 kronet pave Klemens, Karl 5 til tysk-romersk keiser. Kroningsseremonien markerte den tette forbindelsen mellom keisermakten og den katolske kirken.

Karl 5 utviklet etter hvert et nært forhold til Augsburg. På 1500-tallet var byen én av syttisju fristatsbyer i det som i dag utgjør Tyskland. Augsburg, sammen med de øvrige byene, var alle en del av det vidstrakte tysk-romerske riket.

I 1517 utfordret Martin Luther den katolske kirken, noe som utløste reformasjonen. I 1521 ble Luther innkalt til riksdagen i Worms. Han måtte der stå til ansvar, men nektet å reversere egen handling. Som reaksjon erklærte keiser Karl 5 ham fredløs. De påfølgende årene fikk Luther beskyttelse hos kurfyrste Fredrik den vise av Sachsen.

I juni 1530 reiste Philipp Melanchthon, Luthers nære venn og kollega, til Augsburg. Som teolog hadde han som mål å klargjøre og utdype lutheranernes syn på sentrale teologiske spørsmål. Under riksdagen presenterte han bekjennelsesskriftet Confessio Augustana, den augsburgske konfesjon, for keiser Karl 5. Melanchthons hovedanliggende var å få protestantismen anerkjent som legitim trosretning innenfor det tysk-romerske riket.

En gruppe katolske teologer, ledet av Johann Eck, fikk i oppdrag å vurdere Confessio Augustana. De skulle også utarbeide et motsvar til Melanchthon. Samme høst rettet gruppen skarp kritikk mot flere av punktene i det tjueåtte avsnitts lange bekjennelsesskriftet. Dokumentet Confutatio Confessionis Augustana, gjendrivelse av den augsburgske konfesjon, ble opplest for riksdagen den 3. august 1530.

Året etter fulgte Melanchthon opp med Confessionis Augustanae Apologia, et eget forsvarsskrift for den augsburgske konfesjon. Apologia fikk stor betydning i den interne lutherske debatten om hva som skulle regnes som rett lære.

Spenningene mellom partene eskalerte, og det endte til slutt i krig. I 1531 gikk de protestantiske byene og fyrstene sammen om å danne det schmalkaldiske forbund, en militærallianse opprettet for å beskytte egen tro og interesse. I perioden 1546-1547 brøt det ut krig mellom forbundet og keiser Karl 5. Konflikten kulminerte med slaget ved Mühlberg, der keiserens styrker seiret. Nederlaget var likevel ikke nok til å kue protestantene.

I 1548 søkte Karl 5 en midlertidig religiøs ordning. Augsburger Interim favoriserte imidlertid katolisismen. Protestantene nektet å godta den. Først fire år senere kom det til opprør blant de protestantiske fyrstene.

I 1555 maktet riksdagen i Augsburg å komme til enighet om fredelig løsning. Religionsfreden i Augsburg sørget for at luthersk lære, slik den var definert i konfesjonen av juni 1530, endelig ble formelt godkjent i Det tysk-romerske riket.

Fredsløsningen fastslo at to religiøse retninger fra nå av var tillat, den gamle katolske og den nye lutherske. Fyrstene og hertugene skulle selv velge hvilken konfesjon som skulle være gjeldende i deres del av riket.