av I nærheten av Rimini ligger den lille fristaten San Marino. Landet er oppkalt etter den kristne steinhoggeren Marinus fra Dalmatia i Kroatia. De romerske kristenforfølgelsene på 300 – tallet etter Kristus førte Marinus til Rimini. Der livnærte han seg som steinhogger, og forkynner av kristentro. Da de romerske kristenforfølgelsene etter hvert også tiltok i dette området flyktet Marinus og trosfellene opp i den østlige delen av Appenninene. I år 301 etablerte de et lite kapell, og et kloster på Monte Titano. Det lille samfunnet skulle danne spiren til verdens eldste republikk.
Ti år etter at Marinus etablerte seg i fjellene ble kristendommen legalisert som trosretning i Romerriket. Marinus døde i år 366, og ble seinere kanonisert av Paven. På dødsleiet uttalte han at etterlot seg et samfunn som sto fritt i forhold til både kirke og og stat. Dette har seinere blitt et mantra for den lille fjellstaten. Området fikk navnet «Landet til San Marinus, noe som seinere ble endret til Republikken San Marino.
Dagens San Marino er et lite land, blant verdens minste både i folketall og areal. Den lille republikken er helt omsluttet av Italia, og har litt over 30 000 innbyggere, bosatt i ni kommuner. Kun 17 prosent av landarealet er dyrket, resten fjell. Det 756 meter høye fjellet Monte Titano er landets høyeste punkt. På toppen av fjellet finner vi byen San Marino.
I den lille fjellandsbyen Borgo Maggiore ved foten av Monte Titano setter de fleste fra seg bilen. Det er mulig å kjøre helt til topps, men det siste stykket er bratt, og antall parkeringsplasser er naturlig nok begrenset oppe på fjellet. Fra 1959 har et statlig selskap drevet taubanen som transporterer turister og fastboende de 166 høydemeterne opp til Monte Titano. Den luftige transportetappen fra Borgo Maggiore til San Marino by er unnagjort i løpet av ett par minutter.
Når man forlater taubanen er det fortsatt 80 meter til toppen. Her oppe på høyden ligger San Marino by med butikker, restauranter, kirke, borg og regjeringsbygg. Fra toppen av fjellet er det fantastisk utsikt utover den 61 kvadratkilometer store republikken, og nærområdene i Italia. På skyfrie dager er det mulig å se 200 kilometer av Adriaterhavskysten fra utsiktspunktene på toppen. Monte Titanos bratte skråninger, og resten av fjellandskapet rundt fjellmassivet er dekket av skog og annen typisk middelhavsvegetasjon.
Frihetsplassen med Palazzo Publico og Frihetsgudinne
Palazzo Publico ble oppført i perioden 1884 – 94, et arbeid ledet av den italiensk arkitekten Francesco Azzurri. Det nye bygget erstattet en eldre kommunal bygning på samme sted. Lokale huggere sto for steinarbeidene. Bygningen ble oppført etter modell av bygninger som var vanlige på 1100 – 1300 – tallet. Hundre år seinere var den nye bygningen hverken moderne eller tidsriktig, et stort moderniseringsarbeid ble derfor gjennomført på slutten av 1990 – tallet.
San Marino er verdens eldste republikk, og staten har også verdens eldste grunnlov, datert tilbake til år 1600. San Marino ble annerkjent av Napoleon i 1897, og av Wienerkonvensjonen i 1815. Ett storråd velges hvert fjerde år av befolkningen i landet. Storrådet utnevner de tolvs råd som har utøvende makt i republikken. Storrådet utnevner også to kapteinregenter som hver styrer landet i en seksmånedersperiode. Både storråd, de tolvs råd og kapteinsregenten har tilhold og kontor i Frihetsbygningen. Fra balkongen på fasaden proklameres navnet på nye kapteinsregenter. Selv om San Marino er en selvstendig stat, er den på mange måter svært avhengig av Italia.
I inngangspartiet møter vi to kjekke karer, kledd i rød – grønne uniformer. Palassets vaktstyrke Guardia di Rocca er hovedavdelingen i San Marino’s forsvar. I tillegg til vakttjeneste ved regjeringspalasset er avdelingen ansvarlig for grensekontrollen i landet.
På vei oppover i byen passerer vi to av byens kirker. Bascilica San Marino sto ferdig i 1838, plassert på samme sted som en eldgammel bykirke fra 500 – tallet. Bascilikaen som er byens hovedkirke er bygget i nyklassisk stil. Fronten preges av åtte korintiske søyler. Pave Johannes Paul velsignet kirken under ett besøk i 1982. Til høyre for hovedkirken ligger Peterskirken, oppført på 1500 – tallet. Under Peterskirken ligger et gravkammer med urne og knokkelrester etter den hellige Marinus.
I flagget til San Marino er det bilde av tre tårn. Tårnene Guaita, Cesta og Montale er plassert på hver sin høyde helt ytterst på de stupbratte fjellsidene oppe på toppen av Monte Titano. Det går en sti mellom de tre tårnene. På vår vei gjennom byen fikk vi med oss det eldste, og mest kjente av tårnene, Guaita.
Det ytre brystvernet omkranser hele området med vakttårn, kapell, fengsel og klokketårn. De eldste delene er fra 1000 – tallet, og har blitt ombygd flere ganger opp gjennom årene. Guaita spilte en avgjørende rolle på 1600-tallet, da det beskyttet San Marino i krigen mot adelshuset Malatesta fra Rimini. I gamle dager brukt man klokketårnet til å varsle San Marinos innbyggere om kommende angrep. Fengselet har flere celler, og har vært i bruk som fengsel helt fram til 1975.
Turisme og turistnæringen er helt avgjørende for den lille fjellstaten. Mer enn 50 prosent av bruttonasjonalbudsjettet kommer fra turisme. Som mange andre småstater var San Marino lenge et skatteparadis, men dette endret seg i kjølvannet av finanskrisen. Men banknæringen er fortsatt viktig for økonomien. I tillegg bidrar produksjon av keramikk og elektronikk til betydelige næringsinntekter. Mer enn 90 prosent av eksporten går til nabolandet Italia. Eksportartikler av betydning er landbruksprodukter som ost, kastanjer, ull og vin. I tillegg keramikk, bygningstein og andre håndverksprodukter.
Det har vært en fin ettermiddag her oppe på toppen av Monte Titano. Ett restaurantbesøk, og litt handling i noen av de små butikkene. Det lille landet er ikke større enn en middels norsk by, men historien er spennende, utsikten helt fantastisk, og i tillegg huser det mange særprega gamle bygninger. Nå gjenstår bare en kort nedtur med gondolbanen før vi kjører sørover til «huset vårt» igjen.
