Det er siste dagen i Oslo. Sjokolade står på menyen, vi skal besøke Freialand på Johan Throne Holst plass i Oslo. Her har det vært sjokoladeproduksjon helt siden den spede oppstarten i 1889. Alle har vi et forhold til sjokolade. De fleste liker sjokolade veldig godt, gjerne litt for godt…..
Sjokolade lages av fruktene på kakaotreet. Forskerne antar at opphavet til kakaotreet er jungelen rundt de store elvene i Sør-Amerika. I dag vokser og dyrkes treet i et belte som strekker seg langs hele ekvator. Størstedelen av dagens kakaoproduksjon foregår i Afrika.
Kakaotreet trives best i tropisk klima, gjerne på skyggefulle steder med god jord og rikelig vanntilgang. Trærne bærer frukt ved 4-5 års alder. Den rødgule kakaofrukten veier omtrent 500 gram, og inneholder flere titalls kakaobønner som ligger beskyttet i en søtaktig fruktmasse. Halve bønnen består av kakaosmør (fett), resten er stivelse og protein. Bønnene inneholder flere sentralstimulerende alkaloider, blant annet koffein og bitterstoffet teobromin.
Mayaindianerne var de første som dyrket kakaotreet. Av bønnene laget de en drikk, chocolatl, som oversatt betyr bittert vann. De ristet bønnene i leirkrukker, knuste dem mellom steiner og blandet det hele med vann og litt krydder. Drikken ble brukt i folkemedisin, og i religiøse seremonier. Mayaene mente at kakaobønnene tilførte styrke og god helse, og de fungerte i tillegg som datidens valuta. For henholdsvis 10 eller 100 bønner kunne mayaene kjøpe seg en kanin eller en kone.
På 900-tallet forsvant mayaindianerne, og leveområdene deres ble overtatt av en meksikansk folkegruppe. Det nye folket, toltekerne, brakte med seg kunst, teknologi og egne guder. Quetzalcoatl var vindens, morgenstjernens og handelens gud, og den mest betydningsfulle av toltekernes guder. Han lærte toltekerne både å dyrke og tilberede kakao, og omtales gjerne som kakaoguden. En egen legende er knyttet til Quetzalcoatl og kakaobønnene.
Kakaobønnene ble svært ettertraktet. De var holdbare, lette å frakte med seg og ble som tidligere nevnt benyttet som betalingsmiddel. Når handelsmenn fra maya – og toltekerriket reiste ut var kakaobønnene en viktig del av lasten. Handelsfolkene kunne reise helt til Mexico der de solgte kakaobønner til aztekerindianerne. Det var her de første europeerne representert ved spanjolen Cortés tidlig på 1500-tallet kom i kontakt med kakaobønnen for aller første gang.
I Europa ble kakaobønnene i begynnelsen benyttet til framstilling av varm sjokolade. Utover på 1600 -tallet ble kakaoen stadig mer populært blant den velstående delen av befolkningen. Amsterdam ble med tiden en viktig kakaohavn, herfra spredde kakaobønnene seg videre ut i Europa. På 1700-tallet ble sjokolade for første gang maskinelt framstilt i Paris. Tidlig på 1800-tallet klarte hollenderen van Houten å presse fettet ut av kakaobønnene. Han utviklet også en kjemisk metode for nøytralisering av de usmakelige syrene i bønnene. Kakaofett kan nå males til pulver, og brukes som smakstilsetning i kaker. I 1875 produserte Henri Nestle for første gang tørrmelk. Alt lå fra nå av tilrette for å kunne kombinere ingrediensene kakao, kondensert melk og sukker.
I byen som den gang het Christiania hadde bondesønnen Olaf Larsen (1867-1920) fra Østre Aker i en periode eksperimentert med sjokolade. Larsen drev småskalaproduksjon av sjokolade, og solgte varene sine på Stortorvet i byen. Køene foran boden hans skal ha imponert kolonialgrosserer Hjort Christensen såpass at han i 1889 ordnet fabrikklokaler til Larsen på Rodeløkken, i nærheten av familien Hjorths jernstøperi. Fredrik W. Hjort Christensen skaffet i tillegg til veie råvarer og maskiner. Det nye selskapet fikk navn etter Christensens kone Frøya.
I enkle lokaler på Rodeløkka, og trolig med litt halvhjertet finansiell drahjelp fra grosserer Hjort Christensen, forble Freia en liten bakgårdsbedrift som på det meste kun hadde noen få ansatt. Grossererens interesse for sjokoladefabrikken dabbet med tiden kraftig av.
I 1892 kjøpte trønderen Johan Throne Holst (1886-1946) Freia-Chocoladefabrikk for 9000 kroner. Olaf Larsen ble med videre, han fungerte som fabrikksjef de første årene. Samarbeidet mellom Throne Holst og Larsen fungerte etter hvert dårlig. Larsen hadde nok større ambisjoner i arbeidslivet enn å være underordnet bestyrer i annen manns selskap. I 1898 trakk han seg ut av Freia, og etablerte sin egen konkurrerende sjokoladefabrikk, Asola.
Holst videreutviklet produksjonen, tidoblet antall ansatte og gjorde med årene Freia til den dominerende sjokoladeprodusenten i Norge. De første årene drev fabrikken med produksjon av konfekt, småsjokolade, sjokoladestenger og kokesjokolade. I 1898 ble selskapet omgjort til aksjeselskap. Bedriften hadde behov for frisk kapital, i første omgang ble det solgt andelsbevis for 150 000 kroner.
Fagkompetanse, kunnskap og maskiner ble hentet utenlands. Det unge selskapet slet tungt de første årene, men i 1903 kom vendepunktet. Fra nå av gikk det kun en vei. Holst innså tidlig at produktutvikling ville bli avgjørende for godt salg og framtidig økonomisk vekst. I 1906 etablerte Freia eget driftslaboratorium. I 1909 satte bedriften opp ei gedigen reklameklokke på Egertorget i sentrum av byen. God markedsføring var også den gang viktig.
Sjokoladeautomat
Som industrileder var Holst en visjonær foregangsmann på mange områder. I 1914 lanserte han sitt eget industrielle velferdsprogram. Holst mente at alle de nyetablerte storbedriftene burde ha et spesielt ansvar for å sikre arbeiderne godt arbeidsmiljø og gode utviklingsmuligheter. Holst innførte flere velferdsordninger i egen bedrift. Det var hygienereformer, helsekontroll, landets første hageby for arbeidere, moderne bedriftskantinen og en egen park for de ansatte. Freia ansatte tidlig bedriftslege, og var dermed landets første bedrift til å innføre 48-timers arbeidsuke for egne ansatte. Holst la også til rette for at ansatte skulle ha mulighet til å bli medeiere i egen bedrift.
Familien Holst innså tidlig sammenhengen mellom sukker, sjokolade og folkehelse. I 1931 etablerte de et eget fond for ernæringsforskning. Fondets størrelse økte da Holst døde. Freia-fondet lønnet tidlig et professorat i ernæringsforskning. I 1956 sto et nybygg ved Institutt for ernæringsforskning ved Universitetet i Oslo ferdig, også det finansiert av sjokoladepenger.
I 1916 etablerte Holst-familien sjokoladeproduksjon i Sverige. Navnet Freia var allerede i bruk i Sverige, det nye selskapet ble derfor oppkalt etter fuglen Freiasjokoladens logo – Marabou-storken.
Freia overtok aksjeposten i Marabou i 1990. I 1992-93 kjøpte den internasjonale matvareprodusenten Kraft General Foods opp samtlige aksjer i Freia Marabou. Deler av sjokoladeproduksjonen foregår i dag i de baltiske landene, Frankrike og Sverige. Til tross for nye utenlandske eiere produseres det fortsatt store mengder med søtsaker og sjokolade på Rodeløkka i Oslo.
Erik Pedersen var direktør på Freia i perioden 1939-1948. Han var venn med Edvard Munch. Erik Pedersen ble bindeleddet mellom maleren Munch og eier Johan Throne Holst. Resultatet ble de tolv Munchmaleriene i Freiasalen.
Freiasalen fra 1934 skulle fungere som sosialt samlingspunkt for bedriftens ansatte. Den nye «storstua» erstattet tre tidligere spisesaler, en for kvinner, en for menn og en for funksjonærer. Freiasalen er bygget i funkisstil, og var ei moderne kantine for sin tid. Rommet har store vinduer mot Freiaparken, og både møbler og interiør er i bjørk. Tolv originale malerier av Edvard Munch henger på veggen i kantina. Den store salen har i alle år fungert som konsertsal for bydelens innbyggere.
Da Freiasalen ble bygget i 1934 tok man hensyn til at Munch’s friser skulle hit, og Munch var selv med på å bestemme plasseringen av maleriene. Freiafrisene er en av to større utsmykningsarbeider av Munch som fortsatt henger på sin tiltenkte plass. Den andre finnes i universitetets Aula i Oslo.
De fire små jentene på bildet over var nabo med Edvard Munch i Åsgårdstrand. De sto ofte modeller for han. På slutten av 1980 – tallet var den lille jenta i rød kjole blitt en eldre dame. Hun besøkte sjokoladefabrikken, og fikk se bildet av seg selv og venninnene i Freiasalen. Hun ble spurt om hva de fikk i betaling for å stå modell for Munch. «Vi kunne velge mellom en is og et maleri»…..du kan jo selv tenke deg hva små jentunger velger en varm sommerdag – et valg de trolig angret på resten av livet.
Bedriften hadde stor tro på at omgivelsene kunne ha betydning for de ansattes trivsel. Freia etablerte i løpet av 1920-årene en egen park med trær, blomster og skulpturer der ansatte kunne få rekreasjon og hvile. Parken er tilsluttet til fabrikk- og kontorbygningene, stengt mot gateplan og derfor kun tilgjengelig for bedriftens egne ansatte. Både Freiasalen og Freiaparken er i dag fredet.
Det produseres sjokolade i tre etasjer i fabrikken på Rodeløkka. Sjokolade med ulikt utseende krever ulike maskiner, og produksjonen foregår derfor i forskjellige deler av bygget. I underetasjen lages filmsjokoladen M, og nonstop. Sistnevnte sjokolade er forøvrig den sjokoladen med lengst produksjonstid, det tar tre dager å lage Nonstop. I andre etasje produseres plater – Melkesjokolade, Firkløver og Kvikk Lunsj. Tursjokoladen Kvikk Lunsj er sesongvare, 90 prosent sendes ut til butikk i forbindelse med påsken. I tredje etasje lager Freia ruller, for eksempel Melkerull og Krokanrull.
Dagen på Freia går mot slutten. Vi har vært med på en «interessant reise» gjennom historien til en av Norges mest kjente merkevarer. Det vanket mange smaksprøver underveis. Vi fikk også anledning til å ta en kikk inn i produksjonslokalene. I Freia’s lille sjokoladefabrikk fikk alle deltakerne tappe og pynte sin egen sjokolade. Et døgn i kjøleskapet…så kan det egenproduserte produktet prøvesmakes…..Dagen ble avsluttet med et besøk i bedriftens eget sjokoladeutsalg…….
Freiaklokka befinner seg i byens hovedgate, på Egertorget på Karl Johan. Klokka ble montert lille julaften 1909, og var hovedstadens første elektriske reklameskilt. 800 glødelamper gjorde «Freia» leselig over hele Karl Johan’s gate, et nytt stykke bybilde var født. Konstruksjonen dekker 140 kvadratmeter, veier åtte tonn og holdes oppe av bjelker som går helt ned i kjelleren på Thune-gården. I 2012 gjennomgikk klokka totalrehablitering. Dagens urverk bruker 80 % mindre strøm, og inneholder mer enn 10 000 lysdioder som styres individuelt.