av Vi er tidlig oppe. Det er første dag i Geiranger, og vi har meldt oss på et nytt cruise på fjorden. Etter nok en rundtur forbi severdighetene langs Geirangerfjorden vender båten om ved Matvika og setter kursen mot Skagevika, om lag seks kilometer ute i Geirangerfjorden. Her hopper vi av båten og går i land.
Planen er klatre den smale stien de 250 stupbratte høydemeter opp til den gamle fjellgården på Skageflå. Fra sjøen er det helt umulig å se Skageflå som ligger vestvendt på ei fjellhylle på sørsiden av Geirangerfjorden.
Stien smyger seg i sikksakk oppover de stupbratte fjellsidene. Vi bakster oss sakte oppover fra stein til stein. De verste partiene er i dag sikret med rekkverk. Utsikten blir bedre og bedre jo høyere opp vi kommer. I vanlig tempo tar turen i underkant av en time. Vi planlegger retur ned de samme bakkene som vi nettopp har gått opp. Båten skal plukke oss opp i Skagevika. De som ønsker å bruke beina kan følge stien tilbake til Geirangerbygda via Homlungsetra.
Vel oppe på toppen er det bare å nyte og beundre. Dette må være noe av det mest særegne og spektakulære som norsk natur har å by på. Tankene beveger seg bakover i tid, til småkårsfolkene og sliterne som frivillig valgte å bosette seg på slik en plass. Valgte og valgte kan man vel gjerne si – muligens hadde de ikke så mange valg. Historien om folket på Skageflå er på mange måter like imponerende som utsikten. Livsviljen og pågangsmotet, kampene mot vær, vind og naturkrefter. Tankene om alt slitet som ligger bak gjør oss ydmyk og imponert. Her ble de værende i generasjoner, her høstet de av det naturen hadde å tilby.
Historiene fra plassen forteller om unger som ble tjoret i tau utenfor husene for ikke å ramle i fjorden. Om tunge bører som måtte fraktes opp og ned fra fjorden langt der nede. Gårdsfolket utnyttet alt av tilgjengelig areal. Jorda rundt husene, utmarka med alt fra de minste fjellhyller til de bratteste liene. De fisket i fjorden, og jaktet i småskogen langs dalsidene og oppe på fjellene.
Schagefloenn/Schageflaaen er en gammel gård som første gang omtales i skriftlige kilder tidlig på 1600-tallet. Gårdshistorien er ellers godt dokumentert gjennom skatteberetninger, matrikler og folketellinger. Navnet er satt sammen av de gammelnorske ordene skagi, et nes som stikker fram i terrenget og flå, ei fjellhylle. Til tross for plasseringen har gårdsdrifta på Skageflå alltid blitt regnet som relativt omfattende. Selv om den skriftlige historien starter tidlig på 1600-tallets så er det mye som tyder på at Skageflå og flere av hyllegårdene langs Storfjorden kan ha historiske røtter helt tilbake til vikingtid (800-1050) eller middelalderen (1050-1536).
De første opplysningene om gårdsdrifta går tilbake til midten av 1600-tallet. Det er bonden Abraham som drifter gården. Dyreflokken teller syv kyr, fem geiter og fire sauer. Gjelda på gården tilsvarende verdien av et pund smør. Noen år seinere er to mann bosatt på Skageflå. De dyrker korn, og steller en flokk som består av 16 kulag. Et kulag tilsvarte verdien av ei ku eller seks småfe. Gårdsdrifta reduseres noe i de klimatisk vanskelige årene rundt århundreskiftet. Dokumenter fra første del av 1700-tallet viser at det fortsatt er to bosittere på Skageflå. De dyrker korn (bygg og havre) og har en besetning bestående av 12 kulag.
Driftsomfanget utvides i tida fram mot midten av 1800-tallet. I 1865 har gården en besetning bestående av kyr, sauer og geiter, til sammen om lag 25 kulag. Det er nå to husstander og et våningshus på gården. Jorda driftes med egen hest, kornproduksjonen er doblet og det settes årlig en god del poteter. Gården består av 21 dekar dyrka jord i tillegg til natureng. Det høstes mer enn 100 lass høy, mye av dette hentes i utmarka.
Korndyrkinga opphører på slutten av 1800-tallet. Det satses i stedet på fôrproduksjon av gras. Husdyrholdet legges om fra storfe til geit. Sistnevnte er mye bedre til å utnytte de brattlendte terrenget på Skageflå. Arealbruken dreier seg fra beiting av gress og urter i innmark til lauvtrehøsting i utmarka. I 1910 har gården hest, 200 småfe, og noen få storfe, totalt 30 kulag.
Kunstgjødsel tas i bruk. Løpestrenger både opp til seterområdene ovenfor gården og ned til fjorden letter transportforholda på gården radikalt. For nye generasjoner blir drifta likevel for tung og krevende. Geiteholdet avvikles i 1915, og gården fraflyttes for godt i 1918. Slåttemarkene høstes årlig fram til slutten av 1960-tallet. Det tørre høyet heises med løpestreng ned til fjorden for videre transport med båt.
Skageflå er i dag en av flere forlatte gårder i fjellsiden langs Geirangerfjorden. Fraværet av beitende husdyr og velfungerende skjøtsel av kulturlandskapet har gjort sitt til at naturen har igjen har tatt tilbake mye av det menneskene etterlot seg. Dyrka jord grodde igjen og bygningene sto til nedfalls.
Husene på gården er i dag restaurerte og i terrenget rundt finnes det fortsatt rester av murer etter sommerfjøs og høyløer. I 2005 fikk hele fjordlandskapet status som en del av verdensarven. Dronning Sonja som selv har et nært forhold til stedet sto for avdukingen av minnesmerket. I 1993 feiret kongeparet minnerik sølvbryllupslunsj med tretti royale gjester fra flere europeiske kongehusene oppe på Skageflåtunet.
Fra Skageflå er det majestetisk utsikt over til Knivsflå, også den en fraflyttet gård på et fjellplatå 250 meter over vannflaten. Knivsflå ligger fint til i solhellinga på siden av fossefallene De syv søstre (tidligere Knivsflåfossen). Solrik plassering ga godt avlingsgrunnlag, og Knivsflå ble nok regnet som den mest fruktbare av fjellgårdene i Geirangerfjorden.
Seterstølene Øvsteseter og Lilleseter som også tilhørte gården lå lenger oppe i liene. Til tross for godt utkomme var Knivsflå likevel et utfordrende sted å leve. I løpet av en hundreårsperiode omkom seks av gårdens beboere i ulykker relatert til steinsprang og ras. I 1881 omkom den 15 år gamle datteren på gården, Oline Knivsflå da hun falt utenfor Knivsflåfossen. Stor rasfare gjorde sitt til at gården ble tvangsfraflyttet tidlig på 1900-tallet.
