av På den daglige turen til og fra hotellet passerer vi en liten åskam. Det viser seg å være Aegina’s eget lille Akropolis. I dag står kun ei enkel steinsøyle igjen på området, og peker på ensomt vis mot himmelen. Søylen er omkranset av stein og murrester på alle kanter.
Stedet omtales som Kolona Hill (søylehøyden) på engelsk, og er fortsatt et arkeologisk utgravingssted. Utgravingene startet opp på slutten av 1800–tallet. Både greske, britiske og østerrikske arkeologer deltok i arbeidet.
Litt ovenfor den «nedre byen» finner vi bygningsrester fra den arkaiske og klassiske tidsperioden (600-500 BC). Husene som er bygget i terrasser ble trolig brukt til hellige – eller administrative formål. Spor etter sementrester kan fortsatt skimtes mellom steinene i veggene. I løpet av den hellenistiske perioden (200 BC) ble dette området dekket av en enorm beskyttelsesmur, bygget av steiner fra eldre bygninger på området.
Inne på området er det bygget et museum, med utstilling av noen av de viktigste funnene fra søylehøyden. En del av de mest betydningsfulle objektene fra funnstedet befinner seg på museum i utlandet. Ett eksempel er gullskatten fra minoisk tid som oppbevares i British Museum.
På søylehøyden har det vært menneskelig aktivitet i flere tusen år. Den geografiske plasseringen ga stedet en viktig strategisk posisjon på øya. Her finner man spor etter bosetninger og aktivitet helt tilbake til bronsealder og mykensk tid (4000-1200 BC), via arkaisk og klassisk tidsalder (600-400 BC), hellensk tidsalder (300-200 BC) til nyere tider med romersk – og bysantinsk påvirkning.
I perioden 700-500 BC ble Aegina etablert som et av de mest betydningsfulle handelssentrene i det østlige Middelhavet. Dette ga øya både økonomiske – og kulturelle utviklingsmuligheter, og flere monumentale byggverk og helligdommer ble reist i denne perioden.
På søylehøyden ble det bygget et flott tempel til ære for Apollo (600-500 BC). Etter at Aegina ble erobret av erkerivalen Athen i årene 459-458 BC mistet øya den dominerende posisjonen som økonomisk – og kulturelt senter i området. Fra år 210 BC kom Aegina under kontroll av Pergamonkongene og Attalid-dynastiet.
Det ble bygget noen små bygninger på vestsiden av tempelet. På slutten av romertiden ble mange av de antikke byggverkene og helligdommene ødelagt. Rester av bysantinske bosetninger er funnet på søylehøyden. Området ble forlatt for godt på slutten av 900-tallet AD da saracenpirater angrep øya. Innbyggerne etablerte på det tidspunktet en helt ny bosetning på høydedraget Paleochora.
Øst for tempelet ligger de «indre og ytre utvidelsene» av de forhistoriske bosetningene. Disse kan dateres til middels og sein bronsealder (1850-1250 BC). Både mot nord og øst er området sikret med store beskyttelsesmurer.
Det nordøstlige området bærer preg av byggeaktivitet fra mange ulike tidsepoker. Her finnes det rester av helligdommer fra arkaisk og hellenistisk tid (520-120 BC). En akropolismur fra arkaisk tid beskytter området mot nord. Den har senere blitt overbygd av romerske murer og steintrapper.
I moderne tid ble søylehøyden for første gang omtalt i opplysningstiden. I 1811 sto to søyler, og mange store murblokker fra den bakre tempelhallen fortsatt intakt på stedet. Noen år seinere hadde den ene søylen falt ned, og mange av de store murblokkene var fraktet ned til byen. Her ble de i 1829 brukt i forbindelse med rekonstruksjon av havneområdet Aegina.
Apollo’s tempel kan dateres til år 500 BC. Det ble trolig bygget på restene av enda eldre byggverk. Tempel til Apollon var nok det viktigste byggverket på søylehøyden. Det hadde 30 søyler, 11 på hver av langsidene, og 6 søyler på de to kortsidene. Tempelet var et typisk rektangulært dorisk byggverk, i underkant av 32 meter langt og 17 meter i bredde. Bygningsmateriale var porøs Aegina – kalkstein, et byggemateriale med mye dårligere bestandighet mot påvirkning fra vær og vind sammenliknet med marmor. I deler av frontstykkene ble det benyttet marmor. Noen av pedimentskulpturene fra tempelet er utstilt i stedets eget museum.
Inngangen til bygningen var i sør, to små bygninger på østsiden huset alteret. I den nordre delen av tempelet fant arkeologene flere graver, flere av dem med gullsmykker som idag er utstilt i British museum.
