av Fra fergekaien på Leknes er det kun et par kilometer inn til Urke. Den vesle bygda med litt over femti innbyggere ligger solvendt til på nordsida av Norangsfjorden. Urke er omkransa av noen av de flotteste og mest majestetiske fjellene på Sunnmøre.
Bygda har lite trafikk, og en rolig og behagelig atmosfære. Vi tok oss en stopp og en is ved bygdas eneste butikk. Den lille landhandelen sto tidlig på 1990-tallet i fare for å bli nedlagt. En dugnad reddet den gangen både butikken og bygda. Lokalbutikken er som kjent selve livsnerven i ett hvert lite bygdesamfunn.
Ved elva ligger Urke camping. Her har det vært overnattingsmuligheter siden 1960-tallet. Campingen er et godt utgangspunkt for tur til noen av de flotte fjellene i nærområdet.
Litt lenger inne tar vi en stopp på feriestedet til min gode venn Magnus. Ivagården i Urke deles i to av hovedveien. Driftsbygning og bolig på den ene siden, et hvitmalt stabbur på andre. På Urke er det ni gamle verneverdige stabbur.
Stabburet har alltid vært en viktig bygning på norske gårdsbruk. Her lagret bøndene mat, klær, redskap og andre ting det ikke var hensiktsmessig å oppbevare i kalde og fuktige kjellerrom.
Stabbursdøra var gjerne den eneste av dørene på bruket som ble låst. Kvinnene hadde ansvaret for matstellet, og likte nok av den grunn å ha kontroll med trafikken inn og ut av stabburet.
I den eldste norske lovsamlingen, Gulatingsloven fra 930-tallet pekes det på tre bygninger som leilendingen var pålagt å hensette hvis han valgte å forlate gårdseiendommen. Det var stua, eldhuset og buret. Sistnevnte skulle bli forløperen til stabburet.
Gulatingsloven åpnet også for hard straff til den eller de som valgte å stjele mat eller gods fra annen manns stabbur. En slik handling kunne resultere i avretting.
I første halvdel av middelalderen fikk buret to etasjer. Mange steder ble det løftet fra bakkenivå, og plassert på stabber.
Det var viktig med god lufting under gulvet slik at fuktigheten ikke fikk trenge opp fra bakken. I tillegg var det avgjørende å hindre at skadedyr fikk ta seg inn til mat og klær.
På stabburet ble det lagret korn og mel. Her sto tønner med salt flesk og fisk. Fra krokene oppunder taket hang røykte og salta kjøttvarer til tørk og mørning.
I dag er funksjonen som lager for matvarer borte. Men stabburet er fortsatt en staselig bygning på mangt et norsk gårdstun. Som del av norsk historie og kulturarv er det viktig at slike gamle gårdshus fortsatt blir vedlikeholdt og ivaretatt.
