av Hele syv bruer krysser elva Reuss i bykjernen av Luzern. De mest kjente er to overdekkede trebruer konstruert av solide tømmermaterialer. Tak og vegger beskytter bærende trekonstruksjonene mot slitasje fra vær og vind. I middelalderen var bruene en del av byens forsvarsverk, idag Luzern’s aller viktigste turistattraksjon. Ei tredje bru av tre, Hofbrücke ble revet en gang på 1800-tallet.
Møllebrua eller Spreuerbrücke er den yngste av trebruene i byen. Historien til den 81 meter lange trekonstruksjonen går likevel helt tilbake til 1200-tallet da en forløper til den gavlbelagte brua ble bygget. Møllene som var plassert på ei øy i elva skulle kobles sammen med mølleplassen på fastlandet. I 1408 ble brua forlenget til bakerkvartalet på andre siden av elva. Brannfare førte til at bakehusene ble plassert på den siden av elva som var minst bebygd. Spreuerbrücke ble ødelagt av flom i 1566, men gjenreist et par år senere. På samme tid ble et lite kornlager etablert på brua.
Mang en by i Europa hadde i middelalderen utfordringer med å håndtere kloakk og avfall. Matavfall og søppel havnet ofte i vann og vassdrag. I Luzern gjaldt likevel noen enkle regler. Avfallsdumping var kun tillatt fra de av bruene som lå nedstrøms og var plassert lengst vekke fra bykjernen. Fra Spreuerbrücke tømtes mølleavfall, som på tysk kan oversettes til «spreu» rett i elva.
De gamle bymøllene ved Spreuerbrücke brant ned i første halvdel av 1870 -tallet. Den gamle trebrua har imidlertid tålt tidens tann, og står fortsatt på samme sted som da den ble oppført på 1200-tallet. I perioden 1626 til 1635 malte lokale kunstnere 67 malerier oppunder de skråstilte sperrene på den overbygde brua. I bildeserien med den okkulte tittelen «Dødens dans» oppfordres innbyggerne til å gi seg hen i en dans med døden.
Gjennomgangstemaet i Totentanz er at døden ikke gjør forskjell på folk. Om du er gammel eller ung, geistelig eller legmann, rike eller fattige – døden innhenter deg uansett. Et skjelett går igjen på mange av maleriene, det illustrere døden. I middelalderens Europa var det slett ikke uvanlig med slike slike bilder nær gravplasser. Epidemiske pester oppsto med jevne mellomrom, og malerier av denne typen skulle uttrykke menneskenes følelser i deres møte med døden.
Vi beveger oss videre nedover langs elvebredden, i retning innsjøen. Her ligger Europas eldste trebru. Den 205 meter lange Kapellbrücke er oppkalt etter St.Peters kapell i sentrum av byen. Kapellbrücke er et flott skue, yttersidene på brua er dekket av et fargerikt blomsterflor – slik bare sveitserne kan pynte. Brua var i utgangspunktet nesten 280 meter lang, men ble kortet kraftig ned i flere omganger på 1800-tallet.
Mer enn fem millioner mennesker vandrer over brua hvert eneste år. I likhet med Spreuerbrücke er også dette landemerket dekorert med trekanta malerier på takgavlene. Den lengste og eldste av de tre overdekkede trebruene, Hofbrücke (som idag er revet) fikk sin billedserie rundt år 1580. Hofbrücke er som sagt borte, men de aller fleste bildene, alle med bibelske motiv, er fortsatt bevart i byens egne arkiver. I 1611 besluttet byens borgerråd å videreføre tradisjonen med gavlmalerier på Kapellbrücke.
Byens mest velstående borgere bidro med pengestøtte til det ambisiøse prosjektet. Byrådets plan gikk ut på at hver familie skulle betale for to bilder. Som takk for innsatsen malte kunstnerne familiens våpenskjold inn på bildene. De triangelforma maleriene ble malt av Hans Heinrich Wägmann, og flere andre lokale kunstnere. Flesteparten av de 145 opprinnelige maleriene tar for seg viktige hendelser fra sveitsisk historie, men noen av dem hyller også byens egne helgener, St. Maurice og St. Leger. Alle bildene har forklarende tekst nær nedre rammekant.
Ei seinsommernatt i august 1993 brenner Kapellbrücke. Brannen oppstår trolig i en båt som ligger fortøyd nær brua. Store deler av det stolte byggverket blir flammenes rov, og totalt 86 gavlmalerier ble helt eller delvis ødelagt. Det ble raskt bevilget penger til gjenreisning. Åtte måneder etter brannen kan kan byens innbyggere på ny gå tørrskodd over Kapellbrua.
Et stykke fra land troner vanntårnet. Det 35 meter høye steintårnet har fire etasjer, og har opp gjennom århundrene blitt brukt som forsvarsverk, utkikkstårn, fengsel, torturkammer og i seinere år også som kommunalt arkiv. Fengselet i kjelleren er uten vinduer og dører, eneste inngang til det stupmørke fengselsrommet er via ei luke i taket.
Det åttekantede tårnet er elleve meter i diameter og har vegger som er opptil tre meter tykke. Tårnet er bygget en gang mellom år 1200 og 1339, antagelig minst hundre år før trebrua sto ferdig i 1360. Tårnet har aldri blitt brukt til lagring av vann, det er plasseringen ute i elva som er opphav til navnet. En liten souvenirbutikk, og en militærklubb har tilhold i bygningen som ellers er avstengt for publikum.
