av Oldedalen er viden kjent for fantastisk natur. Fra tettstedet Olden nede ved Nordfjorden er det bare å følge elva oppover i dalen. Etter få kilometer støter vi på det elleve kilometer lange Oldevannet.
Vannet er tredelt, kun sammenknyttet av korte og smale sund på småplassene Eide og Sunde. Vann fra Briksdalsbreen og den sterkt sedimenterte Daleelva farger Oldevannet grønt. Det ligger flere campingplasser ved vannet.
Vi har bestilt overnatting litt lenger oppe i dalen. Gården Aabrekke ligger i et rolig område, ved foten av Brenndalsbreen. Fra gårdsplassen er det kun to kilometer oppover til den enda mer berømte Briksdalsbreen.
I Trollbutunet på Aabrekke skal vi overnatte i restaurerte hus fra 1700-og 1800-tallet. Hovednæringen på Aabrekke gård er som på mange av de andre gårdene i Oldedalen, jordbruk i kombinasjon med lokalprodusert mat og turisme.
Etter frokost tar vi beina fatt og følger skogsveien innover mot Brenndalen. Etter et par kilometer med god stigning kommer vi fram til utsiktspunktet Brenndalsselet. Her er det utsikt utover Oldedalen, og innover mot breen og fossen i Brenndalen.
Brenndalen er en såkalt hengedal. Hengedaler oppstår når mindre isbreer med lav hastighet og erosjonsevne flyter sammen med større breer med stor bevegelse. Hengedaler munner som regel ut høyt oppe i fjellsiden i et større dalføre.
Overklasseturister og eventyrere fant tidlig veien til Nordfjord og Olden. De første turistene, mange av dem fra England kom til Oldedalen med cruiseskip midt på 1800-tallet. Det store trekkplasteret var da som nå, Briksdalsbreen helt innerst i Briksdalen.
Oldedalen var på det tidspunktet uten vei. Den første veistrekningen fra Olden nede ved sjøen og opp til Eide lengst nede i Oldevannet sto ferdig i 1860. Turistene kunne nå fraktes standsmessig med karjol opp til vannet, og deretter videre med skyssbåt til Rustøen helt i enden av vannet. Her ventet lokale bønder med høyvogner.
Det siste veistykket mellom Rustøen og Briksdalsbreen ble bygget i årene 1886-1891. Dette ga enda mer fart til cruiseturismen. Fra Rustøen gikk siste transportetappen inn til breen med stolkjerre og hest.
Etter første verdenskrig økte turistrømmen. Ett par tusen turister kunne besøke dalen på hektiske sommerdager. Når aktiviteten var på sitt største var flere titalls hester i arbeid på samme tid. Staselige ekvipasjer med fjordhest og stolkjerrer gikk i skytteltrafikk mellom breområdet og Oldevannet.
I 1891 ble det etablert fjellstue med en enkel kafe på den innerste av gårdene i Briksdalen. I dag er Briksdalsbreen fjellstue et stort kommersielt anlegg med kafe, overnattingsfasiliteter og souvenirsalg.
I 1955 ble veien langs Oldevannet åpnet. Den stopper ved fjellstua. Fra Briksdalsbreen fjellstue følger en smal vei elva de siste tre kilometerne inn til breen. For de som har mulighet er anbefalingen å ta denne turen til fots.
I alle år har Olden skysslag tilbudt hesteskyss det siste veistykket fra fjellstua og inn til breen. Flere større og mindre hendelser førte etter hvert til at bruken av hest ble redusert. I 1999 omkom en japansk kvinne da hesten løp ut og vognen hun satt i veltet. I 2003 ble hesten erstattet av små motoriserte kjøretøy.
Briksdalsbreen er en vestlig arm av Jostedalsbreen, den største isbreen på det europeiske fastland. Hovedbreen og alle «armene» utgjør til sammen Jostedalsbreen nasjonalpark.
Over en horisontal distanse på om lag to kilometer strekker brearmen seg fra Jostedalsbreen på 1500 meters høyde og nesten helt ned til Briksdalsvatnet som ligger 350 meter over havet.
Breen har forma Briksdalen gjennom tusenvis av år. Isen er alltid i bevegelse nedover. Når breen eroderer transporteres løsmateriale av ulik størrelse mellom isen og underlaget. Bergartskorn som er fastfrosset i isen lager skuringsstripene. Finere partikler som sand og silt i de underste lagene har samme effekt som sandpapir og polerer fjelloverflata.
Den «vesle istida» var en kjølig og til tider nedbørsrik periode fra 1650 til 1850. De fleste norske breene hadde sin største utbredelse midtveis i denne perioden, rundt år 1750-1760.
I den vesle istida kunne brearmene bevege seg flere kilometer nedover i dalene. Snøskred, isras og flom ødela både fjellbeiter og dyrkajord. På Tungøen i Oldedalen seig isbreen heilt ned på åkeren, og mye av jorda ble ødelagt. I 1695 brant også alle husene på gården ned til grunnen.
Både Hugleik på Tungøen og mange av de andre bøndene i Nordfjord sleit hardt for å overleve. Med naturkatastrofer og uår fulgte sult og fattigdommen. Det ble også vanskelig å dekke opp for skatter og andre forpliktelser til det offentlige.
I striden for et bondesamfunn som var utarma av naturulykker, uår og hard skattlegging av lokale futer ble Hugleik fra Tungøen i Oldedalen bøndene sin fører, rådgiver og sendemann. Han var flere ganger i møter hos kongen i København, og ombudsmennene hans i Kristiania og Bergen. På ei av reisene frøys han i hjel da han og kompanjongen passerte Sværeskaret i Balestrand.
