Da tar vi avskjed med Prince Edward Island. På veien over til New Brunswick og Nova Scotia stakk vi innom to små byer, Victoria og Summerside. På veien vestover til Victoria kjørte vi gjennom store jordbruksområder der det i hovedsak ble dyrket poteter.
Victoria er en liten fiskerlandsby i South Shore på Prince Edward Island. Den ligger vendt ut mot Northumberland-stredet. Her ligger det flere små fiskehytter, noen få hus og butikker og et lite fyrtårn. På slutten av 1800-tallet hadde stedet flere anløpsplasser for seilskuter. Victoria var den gang en del av handelsnettverket med Europa, de Vestindiske øyene og andre havner her på østkysten.
Da dampskipene etter hvert overtok for seilskutene ble Victoria et sted for turister på strandferier. I dag er Victoria et typisk turiststed.
En liten kuriositet. På kaien i Victoria hang det flere salgsplakater for hus. Her var også stedets egen kirke lagt ut for salg.
Summerside er den nest største byen på Prince Edward Island. Byen har en rekke historiske bygninger, et lite handleområde ved vannet og er ellers kjent for sitt pulserende kulturliv. Vi hadde fått med oss at byen denne helga skulle arrangere hummerkarneval, og var litt spent på hva det innebar.
Summerside er kjent som handels – og skipsbyggingsby. På 1870-tallet ble byen et stoppsted på den nye jernbanelinja på øya. Det førte til at Summerside ble det ledende senteret for handel på den vestlige halvdelen av øya. Første halvdel av 1900-tallet var mye av velstanden i området knyttet opp mot produksjon og salg av skinn fra sølvrev.
På veien over til New Brunswick måtte vi nok en gang passere Confederation Bridge. Vi hadde opprinnelig bestilt oss fergebillett fra Wood Island på østsiden av Prince Edward Island over til Pictou på Nova Scotia. Men ferga fikk motorhavari og måtte ut av tjeneste i 14 dager. Den 75 minutter lange fergeturen måtte dermed erstattes av en vesentlig lenger biltur.
Confederation Bridge over Northumberland-stredet ble ferdigstilt i 1997. Da Prince Edward Island ble en del av Dominion of Canada i 1873 var et av løftene fra sentrale myndigheter at øya skulle få permanent landforbindelse. Det skulle altså gå noen år før løftet ble oppfylt. Før broen var ferge fra østkysten av øya eneste reisevei.
Brua er 12,9 kilometer lang. Hvert brospenn er på 250 meter. Brua regnes som en av Canadas fremste ingeniørprestasjoner på 1900-tallet. Bilturen over brua tok 12-13 minutter. Bompenger betales kun når du forlater Prince Edward Island. Det kostet rundt 50 CAD (400 NOK).
På New Brunswick siden av brua tok vi oss en stopp ved Cape Jourimain for å sikre oss noen bilder av brua. Her ligger det et miljøsenter som fokuserer på flora og fauna i området. I tillegg et lite fyr, og flere utsiktspunkter mot brua.
Turen gikk videre mot Nova Scotia. Planen var å følge kystlinja mot byene Pictou, New Glascow før ankomst Truro. Først tok vi en liten avstikker ned til Port Elgin og videre til Fort Gaspareaux. Stedet der fortet en gang sto ligger på ei slette som grenser ut til Northumberland-stredet.
Fort Gaspareaux ble bygget av franske tropper i 1751. Det fungerte som proviantlager for de andre franske fortene i området. Det skulle også kontrollere innseilingen mot New Brunswick. Britiske tropper fordrev de franske styrkene allerede i 1755. Fort Gaspareaux ble da omdøpt til Fort Moncton. Fortet ble revet allerede i 1756.
Fort Gaspareaux ble utpekt som et nasjonalt historisk sted 1920. Det hadde en kortvarig, men viktig rolle i kampene mellom Frankrike og Storbritannia om de kanadiske områdene på 1750-tallet.