av Magnus VII Eriksson var norsk konge fra 1319-1374 og svensk konge fra 1319-1364. Magnus var sønn av den norske kongsdatteren Ingebjørg (datter til Håkon V Magnusson) og hennes gemal, den svenske hertugen Erik. Magnus VII Eriksson regnes tradisjonelt sett som den første norsk-svenske unionskongen.
I 1335 gifter Magnus seg med grevedatteren Blanche fra Namur i Belgia. Blanche og Magnus giftet seg trolig på Tunberghus i Norge. Det påfølgende året ble hun og ektefellen kronet til norsk-svensk dronning og konge i Stockholm. Blanche tok nå det mer nordiskklingende navnet Blanca.
Blanca ble født i Namur, tidlig på 1300-tallet. Hun var datter av grev Jean de Dampierre av Namur og hans ektefelle, Maria av Artois. Johan og Maria fikk ti barn, og Blanca var blant de yngste i søskenflokken. Den belgiske adelsfamilien hadde nære bånd til det franske og det engelske kongehuset.
Blanca og Erik fikk to sønner, Erik VII Magnusson (født 1339) og Håkon VI Magnusson (født 1340). Erik fungerte sammen med faren Magnus VII som konge i Sverige fra 1357-59. Broren Håkon var norsk konge i perioden 1355–1380 og konge i Sverige fra 1362–1364.
Blanca ga altså liv til både svenske og norske tronfølgere. I tillegg til de familiemessige syslene engasjerte Blanca seg både i politikk og samfunnsliv. Hun var sentral støttespiller for ektemannen, og utførte flere administrative oppgaver på egen hånd når kongen var fraværende.
Da Blanca giftet seg fikk hun Tunsberghus i Norge i morgengave av sin mann. I årene etter 1350 hadde Blanca hovedbasen sin på Tunsberghus i Norge. Hun døde på festningen i Tønsberg i 1363.
Kilder:
Imsen, Steinar, Blanca av Namur, Store norske leksikon, https://snl.no/Blanca av namur
Opsahl, Erik, Magnus 7. Eriksson, Store norske leksikon, https://snl.no/Magnus_7._Eriksson
