Kong Håkon’s siste reise – nordmenn på tur

Gulatinget var slutt, og vi tok turen hjemover. På vei sørover valgte vi å kjøre via fergeovergangen Sløvåg-Leirvåg og videre nedover Alver kommune mot Knarrvik.

Et skilt i veikanten fanget oppmerksomheten. Håkonshaugen sto det på skiltet. Vi fulgte veien innover mot Seim kirke. Etter et par kilometers kjøring stoppet vi bilen. Nær kirka i Seim lå restene av en stor gravhaug fra vikingtida.

Harald I Hårfagre hadde mange barn. Sagaen forteller om seksten sønner. Kongen hadde også fem kongsgårder på kysten av Vestlandet. Den nordligste av disse lå på Seim nord for Bergen.

Landets tredje konge, Håkon I (920-961) var sønn av Harald Hårfagre. Moren var tjenestekvinnen Tora fra Moster. I oppveksten hadde Håkon et lengre oppholdt hos den engelske kongen Athelstan. Under oppfostringen i England fikk han erfare hvordan lovverk og forsvar kunne organiseres. Oppholdet hos Athelstan bidro til at Håkon tok til seg troen og ble en kristen.

Håkon tok over tronen da han returnerte til Norge. Faren var død og broren Eirik I (Blodøks) og hans danske kone Gunnhild var allerede drevet ut av landet på grunn av uoverenstemmelser med befolkningen.

Kong Håkon fikk en lang og relativt fredelig regjeringstid. Tilnavnet «den gode» spiller nok på forholdet til de han styrte over. Sagaene og skaldekvadene nevner lite om innenlandsk motstand. Håkon valgte samarbeidets vei framfor maktbruk mot egen befolkningen.

Håkon regjerte i likhet med faren i et vestnorsk rike. Bøndene håndterte på selvstendig vis lovarbeidet gjennom tingordninger som allerede eksisterte. Midtveis på 900-tallet gikk Gulatinget fra å være allting til å bli et representasjonsting. Det var Håkon som tok avgjørelsen om at bygdene fra nå av skulle velge representantene de ønsket å sende til det årlige regionale tinget.

Håkon regnes som en av kristenkongene. Vestlandet var i en brytningstid, og kontakten og påvirkningen fra kristne områder utenlands var stor. Mange av de gamle hedenske gravskikkene ser ut til å dø ut på midten av 900-tallet.

Håkon tvang ikke kristendommen på egen befolkning. En slik handling kunne lett ha bidratt til splittelse og samfunnsmessig uro. Sagaen forteller at Håkon brakte engelske misjonærer til Vestlandet. Den engelske biskopen Sigfrid fikk tilnavnet «den norsk biskopen» da han returnerte til England på 960-tallet.

Kong Håkons viktigste fiender var sønnene til Eirik og Gunnhild. For å verne seg mot angrep utenfra etablerte Håkon militære verneordninger som leidangen og vardevarsling. Leidangen var en vernepliktsording der hver skipreide pliktet å stille skip, mannskap og proviant til rådighet for kongen.

Fra 950-tallet var Håkons rike under konstant press sørfra. Med støtte fra den danske kongen Harald Blåtann gjennomførte Eirik-sønnene en rekke angrep på Vestlandet. Når vardene ble tent var bøndene klare til å mobilisere leidangsflåten.

Håkon den gode ble drept i en av kampen mot Eirik-sønnene. I 961 ble han dødelig såret i slaget ved Fitjar. Sagaen forteller at kongen trakk sitt aller siste åndedraget på Håkonshella sør for Bergen. Liket av kongen ble deretter fraktet hjem til kongsgården Seim. Hjemme på gården ble Håkon den gode hauglagt.

I etterkant av kongens død laget skalden Øyvind Skaldespiller kvadet Hákonarmál. På 1200-tallet skrev Snorre Sturlasson sagaen om Håkon den gode.