av På høyden bak klosterruinene ligger restene av en velstående og innflytelsesrik storgård. Gården hadde sin egen steinkirke, noe som vitner om betydelig velstand og overskudd. I tiden da kristendommen etablerte seg, ble kirkebygging ansett som et privat anliggende. Det var gårdens eier som både finansierte oppføringen av kirken og sto for avlønningen av presten.
Gårdens historie gir oss et innblikk i overgangen fra norrøn til kristen tro. Det var de nye tankene utenfra som gradvis førte til at troen på Åsa‑gudene måtte vike for den nye læren om Hvitekrist. Da klosteret her i Varnhem ble grunnlagt på 1100‑tallet, hadde gården allerede eksistert i flere hundre år. De vestlige delene av Götaland ble tidlig kristnet, muligens allerede mot slutten av 800‑tallet.
Arkeologiske undersøkelser har avdekket spor etter både en liten og en noe større trekirke på gården, der den største sto på en sokkel av kalkstein. Mot slutten av 1000‑tallet ble ytterveggene av tre erstattet med stein, trolig av utenlandske steinhuggere. Kirkens grunnflate målte 15 ganger 8 meter, og veggene i den underjordiske krypten var om lag 2 meter høye.
Kirken var omkranset av en stor gravplass med flere tusen graver. De eldste er datert til første halvdel av 900‑tallet. Kartleggingen viser at dette ikke var hedenske kremasjonsgraver, for orienteringen av de døde, med hodet i vest og føttene i øst, tyder på kristen gravskikk.
Kvinnene ble gravlagt i nord og mennene i sør, mens de rikeste og mest innflytelsesrike fikk plass nærmest kirken. Lenger ut lå bøndenes graver, og helt ytterst gravene til trellene. De enkleste gravene mangler kister, men det finnes også mange med kiste, enten enkle trekister sammenføyd med jernnagler eller mer påkostede kister av kalkstein.
I 1884 avdekket arkeologen Oscar Montelius og hans medarbeidere en kalksteinskiste med et usedvanlig godt bevart skjelett i den nordlige delen av den gamle kirkegården.
Undersøkelsene viste at dette var levningene etter en ung kvinne som trolig levde på slutten av 900‑tallet. Hun ble anslått til å være mellom 30 og 35 år gammel da hun døde, var slank av kroppsbygning og omkring 160 centimeter høy. Analyser av skjelettet tyder på at hun hadde hatt blå øyne og lyst hår.
Formen på steinkisten og fraværet av helseplager som tannproblemer, infeksjoner og slitasje på skjelettet indikerer at kvinnen hadde høy sosial status. Dette ble ytterligere bekreftet da runeskriften på steinen som dekket kisten ble tydet.
Det lød: «Kætill gærði sten þennsi æftiR Katu konu sina systur þorils»
(Kættil laget denne steinen etter Kata, sin kone, Torgils’ søster).
Kata var sannsynligvis overhode på gården mot slutten av 900‑tallet. Ikke langt fra hennes grav fant man en mannsgrav fra omtrent samme tid, og denne antas å være restene etter ektemannen Kättil. Mye tyder på at Kata var en høytstående kvinne som sammen med maken Kättil eide og styrte storgården på Varnhem.
Rundt 1150 donerte fru Sigrid, storgårdens daværende og siste eier, både jorda og steinkirken til klosteret i Varnhem. Overføringen markerte slutten på gården som privat kirkested og innledet en ny fase i områdets historie.
Gårdskirken ble sannsynligvis revet i senmiddelalderen, og steinmaterialet ble trolig gjenbrukt andre steder. Etter år 1200 ble det ikke gravlagt flere mennesker på Katas kirkegård.
Kilder:
Kata gård, https://sv.wikipedia.org/wiki/Kata_g%C3%A5rd
Informasjonsmateriell på stedet
