Fangeøya i San Francisco-bukta

I 1963 besluttet amerikanske myndigheter å stenge Alcatraz-fengselet i San Francisco-bukta. Nedstengningen skyldtes en kombinasjon av de høye driftskostnadene og de konstante utfordringene fra saltvannet som tærte på øyas strukturer. Øya levde heller ikke opp til ryktet som fluktsikker lenger.

Fengselet og øya som årlig tiltrekker seg 1,7 millioner besøkende, regnes som et av de mest beryktede fengslene i amerikansk historie. I 1986 ble området, som nå forvaltes av National Park Service, utpekt som et nasjonalt historisk landemerke.

Alcatraz-øya ligger kun en kort båttur fra Pier 33 og Fisherman’s Wharf i San Francisco. Øyene i San Fracisco-bukta ble første gang kartlagt av den spanske sjøoffiseren og oppdageren Juan Manuel de Ayala i 1775. Navnet ‘Alcatrazes’ stammer fra spansk og betyr havsule. Spanjolene oppførte flere mindre bygninger på øyene.

På midten av 1800-tallet fikk Alcatraz sitt første fyrtårn. Guadeloupe Hidalgo-traktaten fra 1848 markerte slutten på den meksikansk-amerikanske krigen og sikret USAs overtakelse av California fra Mexico. Året etter, i 1849, etablerte forsvaret et kystbatteri på Alcatraz-øyene for å beskytte innseilingen til San Francisco-bukta. Mellom 1853 og 1858 reiste militæringeniører et fort på øya. To hundre soldater flyttet inn på fortet mot slutten av året.

Fra 1859 ble Alcatraz brukt som fengsel for soldater dømt for forbrytelser. Under den amerikanske borgerkrigen (1861–65) fungerte fortet også som militærfengsel for konfødererte sympatisører og kapere. I løpet av krigsårene monterte hæren over hundre kanoner på øya. I etterkant av krigen vurderte myndighetene å utradere alt av gammel bygningsmasse og erstatte denne med et underjordisk system av granatsikre tunneler og magasiner.

Planene ble lagt til side. I stedet satset myndighetene på internering av uønskede elementer. Mot slutten av 1850-tallet reiste man Citadel-bygningen på øya. Den isolerte beliggenheten, det kalde vannet og de sterke havstrømmene gjorde Alcatraz til et velegnet sted for formålet.

Under den spansk-amerikanske krigen i 1898 steg antallet innsatte fra noen titalls personer til hele 450. Etter jordskjelvet i 1906 fungerte fengselet i San Francisco-bukta som avlastning for overfylte fengsler på fastlandet. I 1907 ble Alcatraz offisielt utpekt som militærfengsel.

I 1912 sto den store fengselsbygningen i betong ferdig, med første etasje av den gamle Citadel-bygningen som fundament for den underjordiske kjelleretasjen i nybygget. Etter at militæranlegget ble avviklet i 1933, etablerte føderale myndigheter året etter det som skulle bli det berømte Alcatraz-fengselet.

Fengselets primære formål var å huse innsatte som skapte problemer i andre føderale fengsler. Sensommeren 1934 ankom den første gruppen med fanger til Alcatraz fra en fengselsanstalt i Kansas.

Fengselet skulle huse noen av de mest beryktede kriminelle i amerikansk historie. Mange av fangene sonet lange straffer for bankran og drap. Fengselets store vokterstab fokuserte primært på sikkerhet. Det var lite rom for rehabilitering.

Fengselet på Alcatraz var i drift i 29 år. Myten om at det ikke var mulig å rømme fra øya er mest sannsynlig feil. 36 fanger forsøkte å rømme. De fleste ble arrestert. To druknet, seks ble skutt mens fem fortsatt står oppført som «savnet og antatt druknet».

Bankraneren John Paul Scott er den eneste innsatte som med sikkerhet klarte å svømme fra Alcatraz til San Francisco-kysten. Flukten fant sted i desember 1962. Det påfølgende året ble fengselet nedlagt.