De norske vikingene fikk tidlig kjennskap til kristendommen. Gjennom herjing og handel kom de i kontakt med kristne samfunn mange steder i Europa. Skikker og symboler fulgte gjerne «med på lasset» når de reiste hjem igjen til Norge. Det er mye som tyder på at deler av Vestlandet kan ha blitt kristnet allerede på 700-tallet.
Den norrøne åsatroen sto sterkt i Norge. Den kristne guden ble likevel ikke regnet som trussel mot de hjemlige gudene. Det norrøne gudebildet var tross alt polyteistisk. Det ga rom for flere guder. En gud ekstra kunne neppe bety all verden.

Vennskapet med gudene var viktig. Gudene måtte pleies, og gaver spilte en viktig rolle. Offerhandlinger og religiøse seremonier sikret fred, velstand og fruktbare avlinger. Troen, tradisjonene og de eldgamle skikkene styrket høvdingenes autoritet og innflytelse.
Olav Haraldsson var ikke den første kristne kongen med bånd til Moster. Norges tredje konge, Håkon den gode, hadde mor fra Moster. Som ung tilbrakte Håkon deler av barndommen i oppfostring hos kong Adalstein i England. Kongssønnen ble trolig preget av oppholdet. Håkon anså det som en viktig oppgave å spre kristendommen i Norge.

Norges femte konge, Olav Tryggvason var også en sentral kristingskonge. Da Olav Tryggvason returnerte til Norge i 995 fulgte mange geistlige fra England i kongens følge. Olav Tryggvason sørget for å oppføre en rekke kirkebygg. Han regnes som en viktig pådriver i det kristne misjonsarbeidet.
Olav Tryggvason bredte grunnen for den siste av de tre kristingskongene. Da Olav Haraldsson ankom Moster og tinget i 1024 hadde også han med seg en hird med flere religiøse støttespillere. Den mest kjente av disse var den engelske biskopen Grimkjell. Grimkjell skulle bli kongens viktigste rådgiver i geistlige spørsmål.


Grimkjell regnes som helt avgjørende for at kristenretten ble vedtatt på Moster. Grimkjell er kjent gjennom flere norrøne kilder. Han virket i Norge i første halvdel av 1000-tallet. Grimkjell er omtalt på fire steder i Gulatingsloven, alle knyttet til kristenretten. Kristenrettene fastslo hva som sømmet seg i et kristens samfunn.
Olav Tryggvason og Olav Haraldsson fôr begge hardt fram i sin iver etter å kristne det norske folket. Sverdet var flittig i bruk. Valget sto ofte mellom dåp eller død. Viktigst var det at stormennene lot seg døpe. Tanken var da at resten av befolkningen ville følge etter. Å avstå fra dåp ble ansett som motstand mot kongen. All politisk motstand måtte brytes ned.
Kristendommen skapte fellesskap og nye sosiale rammer. Kongen overtok posisjonen som høvdingene tidligere hadde hatt. Han ble bindeledd mellom folket og guden(e). Den sakrale posisjonen sikret kongen makt og jordisk herredømme.



Fram til 1150 sto kongemakta bak organiseringen av kirkevesenet. Egenkirkevesenet vokste sakte fram i etterkant av Mostermøtet. De av stormennene som valgte å ta troen til seg fikk pålegg om å reise en kirke på egen eiendom. Fram til år 1200 ble det bygget om lag 1300 små kirkebygg her i landet.
De fleste kirkene ble bygget i stein. Dette var i utgangspunktet små gårdskirker som kun hadde plass til bonden og huslyden hans. Det var gårdeierens plikt å ansette og avlønne presten. Menigheten måtte selv betale for prestens tjenester. Gaver og andre ytelser gikk som regel rett i kirkeeierens lommer. Da tienden ble innført fikk kirkene nok en betydelig inntektskilde.



På midten av 1100-tallet etablerte den katolske kirken et eget erkebispesete i Nidaros (nåværende Trondheim). Den tidligste kristne tradisjonen med kirke på egen gård gikk dermed mot slutten. Erkebiskopen i Nidaros, pavens representant, etablerte flere bispeseter både innad i riket og i flere av de norsk-kontrollerte områdene i utlandet.
Den katolske kirken skulle etter hvert utvikle seg til å bli en betydelig maktfaktor i det norske samfunnet. Erkebiskopens inntog på den politiske arenaen økte avstanden mellom kirka og kongen og hans maktstrukturer. Den katolske kirken kom til å kontrollere kirker, klostre og enorme landområder. Kirka framsto over tid som en betydelig aktør med stor åndelig og økonomisk innflytelse på middelaldermenneskenes ve og vel.

Kilder:
Sigurdsson, Jon Vidar og Risøy, Anne Irene, Norsk historie 800-1536
Landro, Torgeir, Hva var det nye i 1024?, moster2024.no
Krag, Claus, Grimkjell, Norsk biografisk leksikon
Krag, Claus, Håkon den gode, Norsk biografisk leksikon
Stensvold, Anne, Grimkjell, Store norske leksikon
Fortidsminneforeningen, Moster gamle kirke
norske-kirker.net, Moster gamle kirke
Bjørn Bandlien, Per. G. Norseng, Olav Tryggvasson, Store norske leksikon
Steinsland, Gro, Moster 1024-starten på ei ny tid, moster2024.no
Stølen, Nils Magnor, Reising av krossen på Vetahaugen, moster2024.no