av En halvtime før Sundance svinger vi av fra hovedveien. Vi har ankommet det nordøstre hjørnet av Wyoming. Målet er en 263 meter høy vulkankjegle, Devils Tower, en helt særegen fjelltopp som troner ene og alene midt ute på flateste prærien. Det er delte meninger om opphavet til fjellformasjonen. Geologene mener at Devils Tower så dagens lys for om lag 60 millioner år siden. Dette er på samme tid som mer kjente amerikanske fjellformasjoner, Black Hills og Rocky Mountains ble skapt.
Koniske fjelltopper med flat topp er som regel resultat av at flytende magma har strømmet ut fra jordens indre og utøvd et voldsomt trykk på overliggende sedimentære bergarter. Sistnevnte presses oppover og folder seg ut på jordoverflaten. Prosessen kan gjenta seg over tid. På det viset oppstår en lagdelt struktur av lava og sedimentære bergarter. Erosjoner de siste 1-2 millioner årene har formet overflatestrukturene, og gitt fjellet det særegne utrykket vi kan bivåne i dag.
I 1875 gjennomførte oberst Dodge en storstilt ekspedisjon i Black Hills-området. Ekspedisjonsfølget observerte naturlig nok det spesielle kjeglefjellet. I samtaler med lokale stammer fikk obersten inntrykk av at indianerne omtalte fjellet som «Den slemme guds fjell». Devils Tower ble naturlig nok det amerikanske navnet. Men indianerne hadde også andre navn på fjellet. Mange av dem med opphav i dyreriket. Et av de mer kjente er Lakota-navnet Matȟó Thípila, som på norsk kan oversettes med «Bjørnens hjemsted».
Indianerne har alltid ansett fjellet som hellig. Ulike stammer har hatt ulik tilnærming til skapelsen av fjellet. Dette er en av flere legender som gjerne ble gjenfortalt når kveldsmørket senket seg over prærien og indianerne flokket seg rundt leirbålet:
En kiowastamme har slått leir ved Belle Fourche-elven. Syv av stammens små jenter leker et stykke fra leiren. Plutselig oppdages flere store bjørner. Jentene spretter raskt opp, og beveger seg hurtig hjemover. Men avstanden til leiren er stor. Småjentene er ikke rådville, de klatrer raskt opp på en flere meter høy stein. Fra toppunktet ber jentene til høyere makter om beskyttelse og vern. De er livredde for bjørnekjeftene.
Småjentene blir bønnhørt. Fjellet beveger seg sakte oppover mot himmelen. Jentene er nå utenfor rovdyrenes rekkevidde, men bjørnene gir likevel ikke opp. De forsøker å klatre etter jentene. Store bjørneklør skraper langs sidene av fjellveggen. Det lille fjellet fortsetter bevegelsen mot himmelen, og de små indianerbarna skyves stadig høyere. Til slutt ender jentene opp som stjerner på nattehimmelen.
Den dag i dag kan syv små stjerner observeres i stjernehopen Pleiadene. Merkene etter bjørneklørne er fortsatt synlig på fjellets ytterside.
Til tross for avsidesliggende beliggenhet ble Devils Tower allerede i siste halvdel av 1800-tallet en populær camping- og pikniklokasjon for folk fra nærområdet. En ferskvannskilde muliggjorde overnatting ved fjellet. Området lå likevel langt fra bosetning og jernbane. Det fantes hverken bru over Belle Fourche-elven eller vei til stedet. De fleste benyttet seg av hest i en eller annen form når de skulle besøke «tårnet».
Den amerikanske regjeringen iverksatte tidlig tiltak for å hindre at fjellet skulle komme i hendene på privatpersoner som kanskje ønsket å utnytte naturfenomenet til privat vinning. President Theodore Roosevelt proklamerte derfor Devils Tower som landets første nasjonalmonument 24. september 1906.
Vulkankjegla på prærien har steile sider, og er helt flat på toppen. Toppunktet utgjør faktisk fire dekar. Overflaten har rikt planteliv, og er i tillegg biotop for enkelte dyr.
Toppen har i mer enn hundre år vært et yndet sted for klatrere, og ble besteget for første gang 4. juli 1893. Nasjonaldagen blir feiret med et stort arrangement ved Devils Tower. En lokal gårdbruker, William Rogers hadde planer om å bli førstemann til å nå toppen. Med hjelp fra en annen lokal bonde, Willard Ripley, bygger han en nesten 100 meter lang stige av trepinner som ble drevet inn i sprekker i fjelloverflaten.
Etter raskt å ha forsert stigen ble siste del av ruta klatret. Det tok omtrent en time å nå toppen. Til jubel og applaus fra frammøtte tilskuere plantet Rogers det amerikansk flagget på toppunktet. Devils Tower var omsider blitt erobret. I løpet av ettermiddagen blåser flagget ned fra fjellet. Det flerres raskt opp i tøystykker. Mange av tilskuerne ønsker seg et minne fra dagen, og flaggbitene selges som suvenirer.
På nasjonaldagen to år seinere skal Rogers kone bli den neste til å nå toppen. Et tyvetalls personer har seinere besteget fjellet ved hjelp av Rogers stige. Restene av den historiske stigen sto lenge som et minne i fjellveggen. På slutten av 1930-tallet tok profesjonelle fjellklatrere seg for første gang til topps uten å bruke stigen. Klatreturen tok i underkant av fem timer.
400 000 turister besøker Devils Tower hvert år. De aller fleste for å beundre det flotte fjellet. Kun et fåtall av turistene har målsetning om å bestige toppen. Det er et ønske fra myndighetenes side om å unngå klatring på forsommeren da tidspunktet sammenfaller med prærieindianernes seremonielle ritualer på stedet.
Præriehunden er en snodig skapning. Vi så disse små gnagerne flere steder i USA, men de var spesielt synlige på gresslettene ved Devils Tower. Gnagerlandsbyen ved Devils Tower regnes som liten, den består av om lag 600 huler og dekker et areal på 42 dekar.
Præriehunden regnes som nøkkelart og har en viktig rolle i økosystemet på prærien. Den bidrar med habitatfordeler for andre arter ved å drive landskapspleie og være byttedyr for rev, ugle og ørn. Graveaktiviteten lufter jordsmonnet og skaper skjulesteder for andre dyrearter.
Blant amerikanerne er dyret både elsket og hatet. De framstår gjerne som nusselige og søte, men fortærer gressavlinger og bygger enorme gangsystemer som huler ut jordsmonnet. Innvandrere som ønsket å skape seg et levebrød med husdyrhold på prærien startet raskt «krig» mot de små huleboerne. I løpet av et par hundre år skulle antall præriehundindivider bli redusert fra milliarder til millioner.
Præriehunden hører til i ekornfamilien, og det finnes fem ulike arter i Nord-Amerika. Den svarthalede præriehunden er den vanligste av dem. Dyrene er 40 centimeter lange og veier rundt en kilo. De små ørene ligger tett inntil hodet, og de korte beina har lange klør. Begge deler tilpasning til en gravende livssyklus under jordoverflata.
Præriehunden er svært sosiale dyr som lever i et intrikat system av underjordiske ganger og huler, ofte omtalt som «præriehundbyer». Byene består av isolerte nabolag der en hann styrer over et harem med 3-5 hunner. Hunnene lever i isolerte huler sammen med ungene sine. Hunnene er stedegne, og holder seg i sitt nabolag, mens hannene gjerne vandrer til naboområdene. Den skingrende bjeffelyden som har gitt opphav til dyregruppens navn fungerer som kommunikasjon individene imellom, og sørger for å ivareta dyrenes egen sikkerhet.
Dyrene skal ikke fôres, da menneskemat kan påføre den vesle gnageren sykdom og død. Præriehunden kan gi smertefulle biteskader, og kan i tillegg overføre alvorlig sykdom da præriehunden er vert for lopper som i sin tur kan være bærer av pestbakterien Yersina pestis, opphavet til byllepest (Svartedauen).
Etter å ha besøkt Devils Tower, overnattet vi i Sundance, en liten by i Wyoming med 1200 innbyggere. Byen er blitt oppkalt etter Sun Dance – seremonien som ble praktisert av mange amerikanske indianerstammer. Etter å ha blitt løslatt fra byens fengsel i 1888 tok Harry Longabaugh navnet Sundance Kid. Han er en kjent skikkelse i amerikansk westernhistorie, og er blitt portrettert i mange westernfilmer sammen med makker Butch Cassidy.
