av De fleste som reiser til Venezia har i likhet med oss ett mål og ønske om en gondoltur nedover de rolige kanalene. I en by med over hundre øyer er det naturlig at mesteparten av transporten foregår vannveien, og gondolen har i århundrer vært viktig som framkomstmiddel for byens borgere.
Legenden forteller at den første gondolen ble til da månen ramlet ned fra himmelen, og ble formet som båt for et forelsket par. En gondoltur i Venezias regnes av mange som en svært romantisk opplevelse. Gondolene finner man på såkalte Servizio Gondole-plasser flere steder langs kanalnettet i Venezia. De største stasjonene ligger ved Canal Grande og Riva degli Schiavoni. Gondolstasjonene er merket med grønne skilt.
Gondolen omtales første gang i skriftlig materiale i år 1094. Gondolen slik man kjenner den i dag fikk sin endelige utforming seint på 1800 – tallet. De er asymmetriske, lange og slanke og sammensatt av treverk frå hele åtte ulike treslag. En gondol har flotte utsmykninger, og består av mer enn to hundre ulike deler. Alle gondoler er svartmalte, men helt frem til midten av 1500 – tallet fantes de i flere farger. En ny gondol koster omtrent det same som en ny bil.
En gondoltur er ingen billig fornøyelse. Gondolførerne er organisert i et eget laug, det er derfor lite hensiktsmessig å prute på prisen. En halvtimes tur koster fort 60-70 euro, noe mer seinere på kvelden. Gondolen styres av en gondolier som står på en lem bak i båten, blikket er fokusert framover. Forsiktig skyver han med åren. Kanalene er for dyp til at staking er mulig. Åren brukes derfor som åre, ikke som stake, sjølv om gondolieren holder den nesten vertikalt.
På 1700 – tallet var det mer enn 10 000 gondoler i Venezia. I dag er antallet omtrent 500, og alle må ha lisens for å kunne drive med transportvirksomhet. Det er ingen enkel sak å bli gondolfører. Utdanningen som varer seks måneder er svært krevende. I tillegg til å føre gondolen trygt på smale kanaler skal båtføreren både beherske fremmedspråk og formidling av lokal historie.
Vi vinker farvel til vår gondolier for denne gang. Han brakte oss trygt fram gjennom «byens gater», og en liten snutt med «O sole mio» fikk vi også høre underveis. Selv om gondolturismen i dag er gjennomkommersialisert så er vi vel enige om at byen hadde blitt en attraksjon fattigere dersom gondolene hadde forsvunnet fra Venezia.
