av Siste post på programmet denne dagen var landskapet Grand-Pré. Her skulle vi hatt mer tid til rådighet. Her var det mye å se, både innen – og utendørs.
Kulturlandskapet ved Minas-bassenget på Nova Scotia er utpekt som «et særegent og enestående eksempel» på hvordan de første europeiske nybyggerne klarte å tilpasse seg til de spesielle naturforholdene på den nordamerikanske Atlanterhavskysten.
Stedet fungerer også som minnesmerke for den akadiske deportasjonen som britene gjennomførte over hele Acadia i perioden 1755-1762. I museet viste de en film om denne hendelsen.
Kanadiske myndigheter kjøpte Grand-Pré Memorial Park i 1957. Det fikk status som nasjonalt historisk sted i 1982. Parken dekker et område på 14 hektar.
I 2012 kom landskapet Grand-Pré mellom Windsor og Wolfeville også med på Unesco’s verdensarvliste.
Området er preget av de sterkeste tidevannssystemene i verden. Tidevannet førte til at jorda her på kysten av Fundybukta ble gjennomtrukket av saltvann. Den akadiske befolkningen som var bosatt i området fra 1680-talet bygget diker og trekulverter for vanndrenering.
I løpet av en generasjons tid så ble de tidligere saltvannsmyrene omgjort til fruktbart jordbruksland. De utvaskede områdene muliggjorde på det viset en kontinuerlig og bærekraftig landbruksutvikling. Det historiske landskapet omfatter både poldere og arkeologiske elementer.
Området ble gjort til en del av verdensarven fordi det er et minnesmerke om en kultur og et samfunnsstyringssystem som fortsatt er i bruk.
Landskapet og de arkeologiske funnene framstår som et vitnesbyrd om hvordan de første europeiske menneskene på Nova Scotia ved hjelp av egen kunnskap og kultur klarte å skape et unikt jordbrukslandskap. Her levde de i harmoni med den indianske urbefolkningen, Mi’kmaq-indianerne.
På 1680-tallet flyttet flere franske familier til området som i dag heter Grand-Pré. Et livskraftig og aktivt akadisk jordbrukssamfunn oppsto på kysten av Minas-bassenget. Tidlig på 1700-tallet var Grand-Pré den største av de akadiske bosetningene i området.
Landsbyen de hadde etablert besto av hus, fjøs, stabbur, vindmøller og en egen liten kirke, Saint-Charles-des-Mines. Det bodde 1350 innbyggere i Grand-Pré. Den akadiske befolkningen ved Fundybukta talte om lag 5 000 mennesker.
I 1847 skrev den amerikanske dikteren Henry W. Longfellow diktet Evangeline, et eventyr fra Acadia. I diktet skildres livet til ei oppdiktet jente, Evangeline, i tida rundt den store deportasjonen midt på 1700-tallet.
I årene 1755-1762 gikk britiske styresmakter hardt til verks for å kvitte seg med de fransktalende innbyggere i kolonien Acadia helt sør i dagens Canada.
Akadierne ble ansett som en trussel mot britisk styre. Mange av dem motarbeidet okkupasjonen av Acadia og nektet å signere en påtvunget troskapsed til Storbritannia. Mange forholdt seg nøytrale de konflikten som herjet området.
Slaget ved Fort Beausejour som endte 16.juni 1755 ble starten på en britisk offensiv i Acadia. Den britiske guvernøren i området, Charles Lawrence beordret deportasjonen 28.juli 1755.
Den første av en rekke deportasjonskampanjer startet 10. august 1755. Britene gikk hardt fram. Folk ble kastet ut av hjemmene sine. Husene ble brent, og dyra deres slaktet ned.
Akadiske menn måtte bistå britiske tropper i arbeidet med å ødelegge egne landsbyer. Jorda ga britene til nybyggere som var lojale mot Storbritannia. De fleste av disse kom fra New England og Skottland.
De første årene ble flesteparten av de tvangsdeporterte innbyggerne sendt til andre britiske kolonier på østkysten. Massachusetts, Virginia og Maryland tok imot flest immigranter. Georges Island i Halifax havn fungerte som oppsamlingsplass og midlertidig fengsel i forkant av den egentlige deportasjonen.
Fra 1758 skulle forsendelsen i hovedsak gå til Storbritannia og Frankrike. Mange av dem emigrerte videre til spanske Louisiana, hvor «Acadians» etter hvert ble til «Cajuns». Snart utgjorde akadierne den største etniske gruppen i Louisiana.
Mange akadiere forsøkte å unnslippe deportasjonen ved å gjemme seg ved elvene i området. Noen av dem alliere seg med den innfødte befolkningen. Indianerne hjalp akadierne med angrep på britiske soldater og nybyggere.
Geriljakrig og bakholdsangrep ble en del av normalen. Urolighetene var størst i Halifax-området. Guvernøren i Quebec lovet Miꞌkmaq-indianerne dusør for britiske skalper.
Mer enn 80 prosent av om lag 14 000 akadiske innbyggerne ble deportert. Matmangel, sykdom og forlis førte til at nesten halvdelen døde.
Fra 1764 tillot den britiske regjeringen at akadiere som var deportert til New England-koloniene kunne få vende tilbake til det som en gang het Acadia. Forutsetningen var at de avla troskapsed til den britisk tronen. De hjemvendte fikk ikke jorda si tilbake. Den var allerede beslaglagt av britiske kolonister.
Mange akadiere fant nytt levebrød som fiskere på vestkysten av Nova Scotia. North – og South Shore på Nova Scotia er i dag kjent som den franske kysten. Britene tillot også spredde grupper med akadiere å bosette seg i New Brunswick og på Prince Edward Island.
Kilder: whc.unesco. org, Wikipedia, Parks of Canada
