av Nederland har en lang og spennende historie. I antikken gikk deler av området under navnet Gallia Belgica, og var en av mange provinser i det mektige Romerriket. Det levde både galliske, keltiske, bataviske og frisiske stammer i området.
Da frankerne trakk nordover i folkevandringstiden hadde flere av de opprinnelige stammene forsvunnet. Det bodde nå frisiske og saksiske stammer i området.
Fra 700-800-tallet ble området en del av Karl Martell og Karl den stores mektige rike. Få år etter at Karl den stores sønn Ludvig den fromme var død i 840 ble karolingerriket delt i tre deler. Nederlandene ble nå en del av det midtre riket, og fra 953 en del av hertugdømmet Nedre Lothringen.
I årene som fulgte skulle hertugdømmet bli splittet i mindre føydale lensstater med navn som Holland, Brabant, Gelderland, Limburg, Utrecht, Liège, Flandern, Hainaut, Namur og Luxemburg. Områdene og navnene eksisterer fortsatt – de er i dag provinser i de tre landene Belgia, Luxemburg og Nederland (BeNeLux).
På 1100-tallet begynte de første byene å vokse fram i området. De flamske områdene med byer som Gent, Brugge, Antwerpen, Leuven og Brussel og Holland med byer som Leiden, Haarlem, Dordrecht, Rotterdam og Delft. De rikeste og mektigste byene fant man sør i Flandern.
Byene i nord slo seg etter hvert opp på bankfiske, men kunne likevel ikke måle seg med byene lenger sør. Den flamske ullindustrien var viden berømt med Brugge som et selvskrevet sentrum.
På 1400-tallet ble området en del av Burgund. Under Filip III, den godmodige (1419–1467) begynte samlingen av de nederlandske provinsene. Dette møtte kraftig motstand fra de privilegerte flamske byene Brugge og Gent. Brugge og Gent ble undertvunget i henholdsvis 1438 og 1453.
Filips sønn, Karl I av Burgund (1433-1477) fortsatte samlingen av Nederlandene. Da han døde i 1477 skulle riket gjennom arv etter hvert komme på spanske hender. I 1506 arvet habsburgeren Karl V både Spania og Nederlandene.
Samlingen av Nederlandene ble fullført da provinsen Gelderland i 1543 ble innlemmet i riket. I 1548 (konvensjonen i Augsburg) erklærer Karl V Nederlandene som udelelig og selvstendig overfor keiserriket. De rike flamske byene var fortsatt ikke villige til å gi opp frihetene sine, og fortsatte derfor motstanden mot sentraliseringen.
De nye oversjøiske oppdagelsene etablert nye handelsruter, og det økonomiske tyngdepunktet flyttet seg fra Brugge og Antwerpen til Amsterdam. Provinsene Holland og Zeeland slo seg opp på en omfattende handel mot de baltiske områdene. Velstandsutviklingen og den økonomiske slagkraften skapte grunnlag for politisk og religiøs opposisjonen mot Spania.
Protester mot økte skatter og sentralisering av makt førte til at det nederlandske aristokratiet etter hvert kom til å etablere et eget kalvinistisk forbund.
Spanske framstøt mot kalvinistene utløste i 1566 den såkalte billedstormingen. Et opprør hvor katolsk eiendom ble vandalisert av protestantiske grupperinger av byborgere og adelige. Gjennom billedstormingen ødela kalvinistene hundrevis av kirker, relikvier, glassmalerier og annet kirkeinteriør.
Under spanjolenes harde styresett utviklet stridighetene seg i årene 1572-74 til et opprør som startet i sør og bredte seg til de nordlige provinsene. Opprøret tok nå en mer religiøs karakter.
Opprørslederen Vilhelm I av Oranien klarte over tid å samle nord og sør, men da spanjolene endret sin militære strategi mistet Vilhelm I makten i de sørlige provinsene. De sju nordlige provinsene etablerte i 1579 en egen union i Utrecht. To år senere brøt den nordlige unionen fullstendig med spanjolene.
Den nye republikken i nord lokket til seg en strøm av kalvinistiske migranter fra sør. Mange av flyktningene var intellektuelle, håndverkere og kjøpmenn. Flyktningstrømmen la til rette for en voldsom kulturell og økonomisk oppblomstring i nord, og Amsterdam overtok mye av den finansielle og merkantile posisjonen som Antwerpen tidligere hadde hatt.
Den nye nederlandske republikken hadde behov for alliansepartnere. I 1588 knuste England med støtte fra nederlenderne den spanske armada i et sjøslag i den engelske kanal. I 1596 ble den nederlandske republikken godtatt av England og Frankrike.
Nederlendernes frihetskrig mot Spania kom til å vare i åtti år (1568–1648). I 1621 ble åttiårskrigen en del av den blodige europeiske trettiårskrigen. Nederlandenes endelige uavhengighet fra Spania ble fastslått ved freden i Westfalen i 1648.
Gullalderen startet da Nederland fikk kontroll på verdenshavene. Landet etablerte over tid en av verdens største handelsflåter, og fikk med det dominerende posisjon i nordeuropeisk og asiatisk handel. Det nederlandske ostindiske kompani (VOC) ble etablert i 1602.
Selskapet bygde kapital ved å utstede obligasjoner og aksjer tilgjengelig for kjøp i egen befolkning. De neste tohundre årene skulle dette selskapet opprette handelsstasjoner i en rekke havner i Asia og grunnlegge nederlandske kolonier i Afrika og Asia.
Rikdommen la grunnlaget for byutviklingen med høyt utviklet borgerlig kultur. Vitenskapen og malerkunsten skulle blomstre.
Fra 1650-tallet skulle motstridende handelspolitiske interesser føre til flere kriger mot England. Da Frankrike under Ludvig XIv herredømme økte egen maktposisjon kom Nederland og England nok en gang til å etablere felles allianse.
Innad i riket oppstår det på denne tiden motsetninger. Adel og bønder kom i opposisjon til de rike kjøpmennene som i lengre tid hadde styrt handelen og regjert landet. Fokus på flåten og havet hadde ført til at Jan de Witt og kjøpmannspartiet hadde forsømt landstyrkene.
Da Frankrike gikk til krig mot Nederland i 1672 vendte folkets stemning seg til fordel for adelen og bøndenes eget parti, Oranienpartiet. Nederland fikk nå en ny og betydningsfull stattholder. Vilhelm III skulle regjere som stattholder fra 1672–1702. I 1688 giftet han seg også til den engelske tronen, og ble engelsk konge.
Under den spanske arvefølgekrigen tidlig på 1700-tallet sluttet Nederland en såkalt barrieretraktat med den andre store sjømakten, Storbritannia. Avtalen tok sikte på å etablere en felles festningsbarriere mot Frankrike i de sørlige nederlandske provinsene (dagens Belgia).
Arvefølgekrigen endte med freden i Utrecht i 1713. Et av mange resultat i fredsforhandlingene ble at Nederland fikk retten til å opprettholde forsvarstiltaket med grensefestninger i de sørlige provinsene. De nederlandske festningene ble nedlagt i 1830 da Belgia ble anerkjent som egen fri stat.
På 1700-tallet ble Nederlands stormaktsstilling betydelig redusert. Kjøpmannsveldet ble fra midten av århundret på ny erstattet av Oranierne som likevel ikke klarte å samle republikkens krefter. Styret bar preg av mer og mer desentraliseringen. Dette førte på ny til at regjeringen til slutt ble avhengig av utenlandsk støtte.
En ny krig med Storbritannia (1780–1784) gav flere alvorlige tilbakeslag og Nederland mistet blant annet sin kortvarige innflytelse i det nåværende Belgia. Handelen ble redusert, men mye kapital strømmet fortsatt inn i landet via banktransaksjoner. Nederlands posisjon ble over tid gradvis svekket.
I 1794 ble landet invadert av det franske nasjonalkonventets styrker som året etter gjorde slutt på republikken De forente Nederlandene.
Den bataviske republikk ble grunnlagt med væpnet støtte fra den revolusjonære franske republikk og eksisterte i årene 1795-1806. Den nye republikken hadde bred støtte i egen befolkning.
Navnet batavia henviser til den germanske stammen bataverne som i antikken hadde tilhold i området. I årene 1806–1810 ble Nederland styrt av Napoleons bror Ludvig Napoleon. I 1810 ble Nederland innlemmet som en del av Frankrike.
Napoleons endelige nederlag i 1815, og den påfølgende Wienerkongressen førte til at Nederland og Belgia nok en gang skulle bli forent. Den nye staten, det forente kongeriket Nederlandene med kong Vilhelm I som regent skulle kun eksistere i årene 1815-1830.
Den nye staten klarte aldri å gjenvinne tidligere storhet, og etter 250 år med adskillelse var motsetningene mellom de to delene av riket for stor. I 1830 løsrev den sørlige delen seg og dannet en egen selvstendig stat, dagens Belgia.
Andre halvdel av 1800-tallet ble en periode med økonomisk oppgang i Nederland. Posisjonen som kolonimakt i Asia gjorde landet til en av de viktigste leverandørene av kolonivarer til Europa. Byene som lå ved utløpet av Rhinen ble etter hvert særdeles viktig som transitthavn for båttrafikken på Rhinen og til og fra Europa.
Nederland klarte til tross for store vanskeligheter å holde seg utenfor første verdenskrig. Mellomkrigsperioden karakteriseres ved framveksten av et «pillarisert» samfunn, der religiøse grupperinger som protestanter, katolikker og konfesjonsløse etablerte egne partier, skoler, sykehus og medier.
Etter oppgangstider på 1920-tallet skulle den internasjonale økonomiske krisen i begynnelsen av 1930-årene komme til å ramme Nederland særdeles hardt da landet i særlig grad var avhengig av utenrikshandelen.
Nazistene angrep Nederland og Belgia 10.mai 1940. Nederland kapitulerte etter fem dager med kamp. En betydelig nederlandsk handelsflåte ble viktig i den allierte kampen mot nazistene. Tyskerne iverksatte en betydelig nazifiseringspolitikk.
I de vestlige delene av landet sprengte tyskerne dikene og satte store arealer med jord under vann. Hundretusenvis av nederlendere ble sendt ut av landet til tvangsarbeid i den tyske krigsindustrien. Om lag 200 000 nederlendere døde i løpet av krigsårene.
Fra september 1944 ble Nederland viktig arena for de alliertes fremmarsj på europeisk jord.
I en militæroperasjon ved Arnhem klarte de allierte å frigjøre Eindhoven og Nijmegen. Frigjøringen av Arnhem mislyktes. 5. mai 1945 kapitulerte de tyske styrkene i Nederland.
I 1948 ble Nederland medlem av Vestunionen. I 1949 sluttet landet seg til Atlanterhavspakten, traktaten som la grunnlaget for dagens Nato.
I 1951 undertegnet alle Benelux-landene sammen med Frankrike, Tyskland og Italia avtalen om Det europeiske kull- og stålfellesskap (EKSF), og fra 1957-58 Roma-traktaten som la grunnlaget for Det europeiske økonomiske fellesskapet (EEC) og senere dagens europeiske union (EU).
Kilde: Store norske leksikon
