av På vei til flyplassen stakk vi innom bydelen Lachine og Commerce de-la-Fourrure-a-Lachine, et museum som eies og drives av Parks of Canada.
Museet har tilhold i en gammel steinbygning fra 1803. Steinhuset som opprinnelig ble bygget av North West Company ble nyttet som lager for pelsverk.
Den gamle steinbygningen fungerer i dag som et monument over pelshandelens strategiske plassering her ved Lachine-strykene vest for Montreal. Elvestrykene ved Lachine var beryktet, og ble i tidligere tider ansett som umulige å forsere.
Allerede fra 1689 forsøkte den franske koloniregjeringen å bygge en kanal som tillot skip å omgå elvestrykene i St. Lawrence-elva ved Lachine. Først i 1825 sto den 14 kilometer lange kanalen ferdig.
Stedet som ligger på sørvestsiden av Montreal-øya ble en naturlig handelsknutepunkt. Før kanalen ble bygget var det umulig for større skip fra å gå lenger vestover langs St. Lawrenceelva.
Veien rundt Lachine-strykene utgjorde en ekstra distanse på om lag 90 kilometer. Fra 1600-tallet hadde de reisene Lachine som utgangspunkt når de fraktet handelsvarer tusenvis av kilometer innover i det indre av Nord-Amerika. Kanokonvoiene dro vanligvis ut i mai og returnerte i august. De returnerte til Lachine, fullastet med pelsverk.
Hudson’s Bay Company (Compagnie de la Baie d’Hudson) er for de fleste synonymt med pelshandel. Hudson’s Bay Company (HBC) var et britisk kanadisk handelsselskap.
Det ble grunnlagt i England i 1670, og eksisterer fortsatt. Hudson’s Bay Company er dermed et av verdens eldste kommersielle selskaper.
Det opprinnelige motivet deres var å avdekke en nordvestlig passasje til Stillehavet. Etter hvert kom selskapet til å engasjere seg innenfor pelshandel.
Selskapet fikk tidlig tilgang til og la beslag på områdene rundt Hudson Bay, et område bedre kjent som Rupert’s land. Området strakte seg fra Labrador til Rocky Mountains.
På 1670 – og 1680-tallet hadde selskapet etablert seg på en rekke posisjoner langs kysten av Hudson – og James-bukta. Flesteparten av disse stillingene mistet selskapet til franskmennene i årene mellom 1686 og 1713.
Etter at britene hadde nedkjempet franskmennene i den fransk-indianske krigen førte økende konkurranse fra andre pelshandlere til at selskapet etablerte en rekke nye poster for pelshandel lenger inne på kontinentet.
I 1779 hadde konkurrenter etablert et annet pelsselskap, North West Company (NWC). North West Company hadde base i Montréal. Selskapet ble i utgangspunktet etablert av skotter som ankom Montréal etter at britene hadde erobret byen i 1760.
Lojalister som flyktet sørfra i etterkant av den amerikanske revolusjonen ble også engasjert i selskapet. North West Company baserte seg på skotsk kapital og fransk-kanadisk arbeidskraft.
Pelshandlerne deres utnyttet gamle handelsruter som franske jegere hadde skapt da de var aktive i området.
I de neste førti årene skulle de to organisasjonene være bitre rivaler. Selskapet North West Company oppsto med utgangspunkt i Lake Superior-området, men ekspanderte senere både nord – og vestover.
Fra 1805 var Fort William (dagens Thunder Bay) ved Lake Superior hovedkvarter for selskapet. Etter hvert involverte North West Company både franskmenn, skotter og folk fra First Nations.
Et vidstrakt nettverk med kanobrigader transporterte handelsvarer til perifere handelsstasjoner og pelsverkene de byttet til seg videre til Montréal. I 1795 kontrollerte North West Company to tredeler av den kanadiske pelshandelen.
Etter at Jay-traktaten (ratifisert i 1796) fastsatte deler av dagens grense mellom Canada og USA måtte kanadiske pelshandlere forlate amerikansk territorium. Flere av disse tok seg raskt til rette på North West Company’s område.
På samme tid brøt andre andelseiere i North West Company ut av selskapet og dannet et nytt konkurrerende handelskompani, XY Company.
Selskapet XY Company, også omtalt som New North West Company ble kun en parentes i det store bildet. Selskapet hadde ikke livets rett, og eksisterte kun noen få år (1798–1804). Nykommeren ble etter hvert en del av det opprinnelige North West Company.
Tidlig på 1800-tallet oppsto det flere væpnede sammenstøt mellom Hudson’s Bay Company og North West Company. Situasjonen eskalerte kraftig etter at North West Company etablerte Red River- kolonien Assiniboia (i dagens Manitoba) i 1811. Få år senere brøt det ut åpen konflikt.
I 1816 ødela agenter fra North West Company Hudson’s Bay Company’s posisjon ved Seven Oaks. Menn fra Hudson’s Bay Company gjengjeldt massakren ved flere av North West Company’s posisjoner samme år.
Den britiske regjeringen valgte i 1821 å fusjonere de to selskapene. North West Company ble i 1821 en integrert del av Hudson’s Bay Company.
Fra 1821 fikk det fusjonerte selskapet en eksklusiv lisens som ga dem full kontroll med all handel av pelsverk de kommende tjue årene. Hudson Bay Company utvidet territoriet vestover slik at de også fikk kontroll med pelshandelen i Oregon-området (de vestlige delene av dagens USA og Canada).
Fra 1840-tallet førte økende amerikansk immigrasjon til at selskapet mistet posisjonen i den amerikanske delen av Oregon-området. I 1846 ble ble området delt mellom USA og Storbritannia.
Hudson’s Bay Company kontrollerte likevel den britiske delen av Oregon-området til 1858. Rundt 1870 ble selskapets gjenværende områder overdratt til den nyetablerte kanadiske føderasjonen i bytte mot penger og naturressurser.
Hudson’s Bay Company hadde periodevis viktig politisk funksjon. Selskapet ble blant annet en sentral aktør i tvistemålet mellom USA og Storbritannia om fastsettelsen av den amerikansk-kanadiske grensen.
Hudson’s Bay Company fortsatte i etterkant av nedsalget rundt 1870 som et ordinært kommersielt handelsselskap. I løpet av 1900-tallet etablerte Hudson’s Bay Company flere varehuskjeder.
Oppkjøp av konkurrerende virksomheter utover på 1970-tallet gjorde at selskapet i dag har en betydelig posisjon innenfor dette markedet.
Hudson Bay Company har i dag hovedkontor i Toronto, og butikker over hele Canada.
I tillegg til butikkdriften er selskapet også aktive innenfor eiendom, finansielle tjenester og utvinning av naturressurser. Engasjement innenfor olje og gass ble etter hvert avsluttet. På 1980-tallet trakk de seg også ut av all pelshandel.
Varehuset ved Lachine (dagens museum) ble i utgangspunktet bygget av Alexander Gordon, en av de ansatte i North West Company. På den tiden var pelshandelen hjørnesteinen i kanadisk økonomien. Slik hadde det allerede vært i 200 år.
Museet fokuserer i utgangspunktet på North West Company og selskapets rolle innenfor pelshandel. Utover på 1800-tallet ble det kanadiske samfunnet (i likhet med andre vestlige samfunn) mer og mer industrialisert. Pelshandelen mistet etter hvert sin økonomiske betydning.
North West Company var organisert med utgangspunkt i samfunnsklasse. Skillet mellom arbeidere og borgere baserte seg både på utdannelse, byrd og opphav.
Arbeidere utførte det fysiske arbeidet. Kanobrigader og håndverkere sørget for at utstyret fungerte (fangstfeller og kanoer) og sto for varebytte og transportert av pelsverk. Arbeiderne var som regel fransk-kanadiske bondesønner fra landsbygda nær Montréal.
Borgerskapet sto for innleie av arbeidskraft. De utrustet arbeidsfolket med handelsvarer, kanoer, dyrefeller og annet utstyr. De besørget også handelstransaksjoner og bokføring. Skinnene ble solgt på London-markedet med hjelp av britiske meglerfirmaer.
Borgerne var ofte av av skotsk herkomst. Mange var i slekt med hverandre, og sønner, svigersønner og nevøer fulgte ofte i fotsporene til fedre, svigerfedre og onkler. Den sosiale mobiliteten innad i selskapet var av den grunn svært begrenset.
Borgerskapet ble delt inn i tre grupperinger basert på rolle og funksjon.
Kjøpmenn var deleiere i selskapet. De sørget for innkjøp og frakt av handelsvarer og proviant til de perifere handelsstasjonene. Kjøpmennene ansatte folk og sto for salg og eksportert av pelsverket fra Montréal.
Såkalte overvintrere var ulønnede tjenestemenn. De eide en andel eller to i North West Company. De overvintret lokalt, og var øverste sjef for eget handelsområde med flere handelsstasjoner.
Handelsbokholderne hadde spesifikt ansvar for egen handelsstasjon. De sørget for kontroll og bokføring.
Av 128 ledende personer i North West Company (i perioden 1760-1800) hadde mer enn 60 prosent skotsk opphav. De fleste av disse var bosatt i Montréal. Flere var i slekt med selskapets grunnlegger Simon McTavish og hans etterfølger, nevøen William McGillivray.
Simon McTavish ble født i Skottland i 1750. Han ankom New York i 1764. McTavish bosatte seg i Montréal på slutten av 1770-tallet. I 1787 ble han leder av North West Company. Han døde i 1804 uten nære arvinger.
William McGillivray ble født i Skottland i 1764. Han var nevø av Simon McTavish. Onkelen sørget for at han fikk utdannelse. Han ankom Montréal i 1784. Seks år senere ble han ansatt i North West Company. Etter onkelens død overtok han som leder i selskapet. Han døde i 1825.
James McGill ble født i Skottland i 1744. Han ankom Canada rundt 1760. McGill ble etter hvert leder i North West Company. Etter 1800 engasjerte han seg også innenfor finans, tømmerhandel og eiendomsutvikling.
I årene fram til sin død var McGill den rikeste mannen i Montréal. McGill testamenterte deler av formuen til etablering av en høyskole. Denne institusjonen, opprettet i 1829 tok senere navnet McGill universitet. En metrostasjon i Montréal bærer også hans navn.
Alexander Mackenzie ble født i Skottland i 1764. Mackenzie var pelshandler og andelseier i XY og North West Company. Han er kanskje mest kjent for sine oppdagelsesreiser.
Mackenzie oppdaget Polhavet i 1789. Han forsøkte å nå Stillehavet. Forsøket ble i første omgang mislykket. Returen gikk via elven som i dag bærer hans navn (Mackenzie river er Canada’s lengste elv). Han nådde Stillehavet via Rocky Mountains i 1793.
Han var bosatt i Montréal til 1799. I 1801 ga boken om sine reiser. Mackenzie ble slått til ridder av kong George III i 1802. Han døde i Skottland i 1820.
Europeiske kvinner var lite involvert i pelshandelen. Indianerkvinnene spilte derimot en viktig rolle. Mange av de som overvintret inngikk såkalte pelshandelsekteskap med indianerkvinner.
Indianerjentene opererte dessuten som bindeledd mot eget folk og hjalp pelshandlerne med kunnskap om hvordan de skulle overleve ute i ødemarka.
Kilder: Encyclopedia Britannica, Store norske leksikon, Wikipedia, Parks of Canada
