Den 20. november 1938 dør den norske dronningen Maud i London. Dronningens hjerte hadde sviktet i etterkant av en mageoperasjon. Båren med dronningen og ektemannen, Håkon VII, fraktes hjem til Norge av det britiske slagskipet HMS Royal Oak.
Den 14. november 1939 befinner HMS Royal Oak og hele den britiske marinen seg i Scapa Flow på Orknøyene. I etterkant av nazistenes invasjon av Sudetenland i Tsjekkoslovakia og av Polen har Storbritannia erklært Tyskland krig.
Det var høyvann og overskyet vær da den tyske ubåten U 47 under ledelse av kommandant Günther Prien klarte å lure seg inn i Scapa Flow. Den forserte to blokkeringsskip, lensene og anti-ubåtnettet som sperret det smale sundet mellom Lamb Holm og Burray.
Ubåten gikk umiddelbart til angrep. Sju torpedoer ble avfyrt. Fire av disse traff HMS Royal Oak. Slagskipet begynte umiddelbart å brenne. Innen 15 minutter hadde det store skipet kantret og sunket. Tragisk nok omkom 833 av et mannskap på om lag 1200 mann. Mer enn hundre av disse var unge gutter under 18 år.
Hendelsen avslørte den britiske marinens sårbarhet. Scapa Flow var slett ikke uangripelig. Kun få uker etter angrepet reiste «First lord of Admirality», Winston Churchill selv til marinebasen og områdene ved Scapa Flow.
Ideen om en permanent blokkering av innseilingene til Scapa Flow ble lansert så tidlig som i 1912. Angrepet på HMS Royal Oak satte fart i planene. Winston Churchill beordret nå byggingen av fysiske barrierer som skulle forbinde fastlandet med øyene Lamb Holm, Glimps Holm, Burray og South Ronaldsay.
De innledende arbeidsoperasjonene startet opp i midten av mai 1940 da skipet Almanzora ankom området med utstyr til prosjektet. I etterkant av leveransene skulle skipet stå for innkvarteringen av arbeidsfolket. Rekrutteringen av arbeidskraft skulle imidlertid vise seg å bli utfordrende. Om lag halvparten av den første gruppen med arbeidere valgte å slutte i løpet de første 14 dagene.
Prosjektet rullet sakte videre med de arbeiderne som ikke hadde valgt å gi seg. I oktober 1941 var mannskapsmangelen likevel blitt et betydelig problem. Prosjektet gikk nå også inn i en mer arbeidsintensiv fase.
Problemet ble løst tidlig i 1942. Fra Nord-Afrika ankom 1300 italienske krigsfanger Orknøyene. Et prosjekt på dette nivået krevde en betydelig arbeidsstyrke, og i toppåret 1943 arbeidet mer enn 2000 menn på barrierene. Fangene ble innkvartert i leirer på Lamb Holm og på Burray.
Basene, eller grunnfundamentene til barrierene ble bygget av gabioner. Dette var kubiske kurver av tjukk ståltråd som ble fylt med knust stein fra bruddene på Orknøyene. Mer enn 250 000 tonn stein gikk med i prosjektet. Gabionene ble plassert ut på inntil 18 meters dyp ved hjelp av nedsenkede kabelbaner.
Basene ble deretter dekket av et lag med 66 000 lokalt støpte betongblokker. Hver av blokkene veide mellom fem og ti tonn. De minste betongblokkene havnet nederst. De ti tonn tunge blokkene skulle fungere som bølgebrytere. På toppen ble det laget kjørebane. Barrierene ble designet slik at de kunne tåle en tidevannsstrøm på 4-5 knop.
Churchill’s barrierer sto ferdig i september 1944. Den offisielle åpningen fant først sted 12. mai 1945. I dag fungerer barrierene i første rekke som veiforbindelse fra Mainland og sørover til South Ronaldsay.











Kilder:
www.wikipedia.org, Günther Prien
Jareg, Kristi MacDonald, Øyene i vest
Jørstad, Jonas og Pihl, Roger, Churchill Barriers, www.snl.no
www.bbc.com, Orkney’s ‘Churchill Barriers’ listed by Historic Environment Scotland
www.wikipedia.org, Churchills Barriers
Informasjonsmateriell på stedet