av Ferga sørover fra Stårheim krysser Nordfjorden. Når vi kjører i land på Isane er vi kommet til Bremanger kommune. Adressen vår for kvelden ligger i Claus Frimanns vei, og er nærmeste nabo til den hvitmalte kirka på det lille tettstedet Davik. En kveldstur til kirkegårdsområdet skal gi oss mer kunnskap om mannen bygdefolket ga tilnavnet «Sildepresten».
I store deler av aktiv yrkeskarriere var Claus Frimann ansatt som prest i Davik kirke. Han var født og oppvokst på det lille tettstedet Selje litt lenger nord på Vestlandet. I likhet med far og farfar velger han å utdanne seg til prest.
Unge Frimann tar utdannelse i København, og fullfører studiet i 1768. I de første årene som nyutdannet fungerer han som kapellan hos soknepresten i Volda. Fra 1781-1825 er han ansatt som sokneprest i Davik kirke. Etter mer enn 30 år i Herrens tjeneste blir han i år 1800 også utnevnt til prost for hele Nordfjord.
Claus Frimann hadde en stor litterær produksjon. Han utga bøker med dikt, salmer, andakter og fabler. I 1776 vant han en diktkonkurranse med en tekst om det lokale heksefjellet Hornelen. Dikterkunsten hans ble populære over hele landet. Frimann’s litterære styrke lå i kunnskapen han hadde om soknebarna og hverdag deres. Tekstene ble tolket som folkelige og jordnære.
Frimann opparbeider seg etter hvert mye jordisk gods. Rikdommen skaffer han seg både gjennom arv og egen forretningsvirksomhet. Store deler av inntektene kom fra virksomhet knyttet til fiske.
Sild er hverdagskost for folk flest, og Frimann sitt engasjement innfor fiskeri gir ham tilnavnet «sildepresten». Da han dør i 1829 er han en av de mektigste mennene i distriktet. Han eier frakteskuter, sildesalteri og hele 52 eiendommer spredd utover hele Nord-Vestlandet. På de fleste jordeiendommene har han egne leilendinger.
Frimann var en dyktig forretningsmann. Han holdt orden på kjøp og salg av eiendom, og var nøye med å kreve inn utestående. Som bygdas egen prest var han både godt likt og høyt respektert. Claus Frimann var opptatt av opplysningsarbeid. Han anså seg selv som en lærer for folket. Gjennom prestegjerning og skriverkunst ønsket han å bidra til å spre opplysning og kunnskap til den vanlige mann og kvinne.
Claus Frimann arver eiendommen Haugen etter moren. Her bygger han et staselig herskapshus til sønnen Peder Harboe Frimann og svigerdattera Marthe M Tonning. Når han gir seg som prest i 1825 flytter også han inn i det nye huset på Haugen. Frimann anlegger en flott herskapelig hage i skråningen ned mot fjorden. Eiendommen får tilnavnet Frimannslund, og blir et samlingspunkt for storfolket i Nordfjord.
Sønnen Peder og kona får ikke barn og dermed ingen arvinger. Ved Peders bortgang i 1845 legges Frimannslund ut for salg på auksjon. Den staselige toetasjes hovedbygningen på Haugen demonteres og flyttes til Stryn. I dag står et mindre hus på samme sted.
På et høydedrag ved kirka anla Frimann en minnelund. Elleve furutrær står samlet i en sirkel. Trærne ble plantet til minne om Jesu disipler. En av disiplene, Judas blir utelatt fra fellesskapet.
I midten av sirkelen reises det i 1936 en steinbauta til minne om bygdas egen dikter – og sildeprest. Dikterlunden med de elleve disiplene blir fredet etter naturvernlova i 1935. I 2007 ble fredinga opphevet. I dag står kun fem av de opprinnelige furutrærne igjen i Frimanns egen minnelund.
