av Palmesøndag, 25.mars år 1016, sto et slag et sted på strekningen mellom Langesunds-og Larviksfjorden. Området kaltes på norrønt for Nesjar, og er beskrevet i historiske kilder som Fargerskinna, Ågrip, Flatøybok, Olavssaga og skaldekvadet Nesjavísur.
Til tusenårsjubileet i 2016 laget kunstneren Martin Kuhn monumentet «Korset og sverdet». To åtte meter høye steinblokker av larvikitt er plassert ved siden av hverandre på kaien i Helgeroa.
To stridende parter? Korset og sverdet har identisk form, men kan vel så gjerne representere motsetninger. Kampen mellom det gode og det onde? Kristendom og hedenskap? Olav Haraldsson og Svein Håkonsson (Svein jarl).
Slaget ved Nesjar er den første helt nøyaktige daterte hendelsen i norsk historie. Det betraktes også som et av de mest avgjørende slagene våre. I slaget slåss den norske kongen Olav Haraldsson mot en sammenslutning av norske stormenn under ledelse av den trønderske ladejarlen Svein Håkonsson. Stormennene Einar Tambarskjelve og Erling Skjalgsson skal ha støttet ladejarlen.
De topografiske forholdene indikerer at stridighetene kan ha foregått i-og utenfor Værvågen, i bakkant av Mølen, i dagens Brunlanes. Styrkene kan ha innbefattet rundt 5000 mann og mer enn 70 skip. Olav Haraldsson stilte med 120-200 brynjekledde spesialsoldater.
Slaget endte med seier til Olav Haraldsson og strukturell endring av de statlige maktforholdene i Norge. For første gang siden Harald Hårfagres tid var all makt samlet på ETT par hender. Kongens seier banet også vei for innføringen av kristendommen i Norge.
I vers 46 i Sagaen om hellige Olav skriver Snorre Sturlasson (to hundre år etter hendelsen) følgende om opptakten til slaget ved Nesjar:
«Svein jarl samlet hær fra hele Trondheimen straks over jul, han krevde ut leidang og gjorde skipene klare. På denne tida var det en mengde lendmenn i Norge; mange av dem var så mektige og ættestore at de regnet ætta tilbake til konger eller jarlar, og det ikke mange ledd borte; de var steinrike også. Konger og jarler som rådde over landet, måtte helt stole på lendmennene, for i hvert fylke var det slik at lendmennene rådde for bondehæren. Svein jarl sto seg godt med lendmennene, så han hadde lett for å få folk. Mågen hans, Einar Tambeskjelve, gikk med han, og mange andre lendmenn, og mange av dem som hadde svoret kong Olav troskap før på vinteren, både lendmenn og bønder. De seilte ut av fjorden straks de var ferdig, og styrte sørover langs land og samlet folk til seg fra hvert fylke. Da de kom sørover og utfor Rogaland, kom Erling Skjalgsson til dem, han hadde en stor hær, og det kom mange lendmenn sammen med han. Hele denne hæren styrte de østover til Viken med. Det lei ut i langfasta da Svein jarl seilte inn mot Viken. Jarlen styrte flåten inn mot Grenmar og la til ved Nesjar».
I vers 55 skildrer Snorre hva som skjedde med Svein Håkonsson etter at han hadde tapt slaget:
«Svein jarl dro med hæren sin øst til Gardariket og herja der; han ble der om sommeren. Da høsten kom, ville han vende tilbake til Svitjod med hæren. Da fikk han en sjukdom som han døde av. Etter at jarlen var død, drog den hæren som hadde fulgt han, tilbake til Svitjod, noen tok vegen til Helsingland og derfra til Jemtland, og så vest over Kjølen til Trondheimen. Der fortalte de det som hadde hendt på ferden, og slik fikk folk vite sikkert at Svein var død».
Kilder:
Nesjar, Krag, Claus og Mæhlum, Lars, www.snl.no
Nesjar 2016, informasjonsmateriell på stedet, utformet av Brunlanes og Larvik historielag
Snorre Sturlassons kongesagaer, Stormutgaven, J.M.Stenersens forlag A/S, 2017
