av Det er høsten 2004. Vi har tatt turen med KLM fra Stavanger, og er på vei sørover for å besøke Venezia for aller første gang. Det er mørkt ute, og seine kvelden når vi lander på Aeroporto Marco Polo. Flyplassen er plassert en halvtimes togtur nordøst for byen. Fra flyplassen går det både kollektiv trensport, og bilvei inn til byen. Den 3,6 kilometer lange tog – og veiforbindelsen forbinder fastlandet med Venezia’s historiske sentrum. Men så er det stopp, fra nå av er det vannveien som gjelder.
Etter å ha vandret litt fram og tilbake over broer og kanaler finner vi omsider fram til det lille hotellet vårt, Alloggi Marinella. Noen timer med søvn, og vi er klare for å utforske Venezia i dagslys. Vi går ombord i et av byens vanlige transportmidler, en vanntaxi. Den fører oss nedover Grand Canale, som både er den største kanalen, og selve livsnerven i byen.
Venezia er anlagt på 118 øyer, som omkranses av ett par hundre små kanaler. Mer enn 400 broer går på kryss og tvers av kanalene som samlet har en lengde på over 40 kilometer. Venezias fortid er uklar, ingen vet eksakt når byen ble grunnlagt. Men innvielsestidspunktet for byens eldste kirke i år 421 brukes gjerne som tidspunkt for offisiell grunnleggelse. Mye tyder på at det var flyktninger fra nærliggende romerske byer som var de første til å slå seg ned her innerst i Venezialagunen.
De fleste kanalene er kun to – tre meter i bredde
Venezia vokste gradvis fram innerst i den 550 kvadratkilometer store lagunen der havstrømmer og tidevann gjennom årtusener har avsatt sandbanker som naturlig avgrensning mot storhavet. Ytterst i lagunen var det naturlige passasjer som muliggjorde inn – og uttransport med båt.
De naturlige øyene i lagunen dannet utgangspunktet for byutviklingen. Men øyene var ikke store nok til å ta imot den store tilstrømningen av innflyttere. Man satte derfor i gang med drenering og utvidelser. Kanaler ble gravde ut, og områdene rundt øyene ble forsterket for å gjøre dem bedre egnet for utvidelse. Hele byen ble etablert på trepåler. Vanligvis benyttet man harde treslag som eik eller lerk. Trepålene ble senket ned i gjørmelaget, og dannet fundament for steinhusene som etter hvert reiste seg. Kanalene ble til gater, og alle broene gjorde det mulig å gå tørrskodd mellom bydelene som etablerte seg på de ulike øyene.
En fuktig dag på Markusplassen
Elvene som renner ut i de grunne kystfarvannene drar med seg enorme mengder slam, og alt på 1300 – tallet satte man iverk tiltak for å hindre at lagunen ble fylt opp med slam. På 1700-tallet bygget man diker for å hindre at Adriaterhavet flommet inn og ødela lagunen. Industrietableringer inne på fastlandet på 1900 – tallet medførte ytterligere utgravinger i lagunen.
Lang lang rekke…..
Venezia sliter idag med utfordring på mange forskjellige områder. Pumping av grunnvann til industriformål har ført til at byen har sunket i havet. Målinger med InSAR-radar fra verdensrommet og GPS viser at byen synker med to millimeter hvert år. I kombinasjon med økt havnivå vil dette på sikt skape problemer. Høyvann har lenge vært et problem, og idag ser man stadig oftere at det ødeleggende høyvannet medfører oversvømmelser i den historiske byen. Vår første dag i Venezia ble spesiell. Vi fikk virkelig oppleve utfordringene med oversvømmelse. Markusplassen sto helt under vann, og det ble lagt ut lange ramper slik at turistene kunne gå tørrskodd over plassen.
Venezia er både en by og en provins. Omtrent 800 000 innbyggere er bosatt i provinsen, og 260 000 i selve Venezia, flesteparten av dem inne på fastlandet. Innbyggertallet på øyene synker stadig, og det bor nå kun 60 000 i det historiske Venezia. Stigende eiendomspriser, arbeidsmangel og få moderne bekvemmeligheter er noen av årsakene til nedgangen. Bebyggelsen på fastlandet er konsentrert om tettstedet Mestre. I tillegg er turist – og cruisetrafikken blitt en belastning. Venezia besøkes årlig av 15 – 20 millioner turister.
