av Våren 1652 gav kong Frederik III ordre om at «de fanger som for ringe tyverier tiltales, skal, efterat dom på dennem er hændt, arbeide i jern og god forvaring på vor fæstning Akershuus, hvorimot dennem skal gives deres daglige underhold». Da dette ble skrevet hadde fanger allerede sittet i mørkestuene på Akershus i ett par hundre års tid.
En mørkestue var i middelalderen et annet navn på fangehull. Den første skriftlige omtalen av borgen på Akershus som fangested finner vi i et brev fra 1401. Her omtales en fange som var plassert inne i mørkestuen noen år tidligere. Historikere vil ha det til at det var adelsmannen Guttorm Gaste som var den første fangen på Akershus. Gaste satt innesperret i et mørkt tårn på festningen så tidlig som i 1375.
Jomfrutårnets kjeller ble benyttet som fangerom i 1601 og i 1616. Det gamle kruttkammeret i slottets kjeller ble i 1638 omgjort til fire små fangehull. Fangehullene ble omtalt som Fuglesangen, oppkalt etter et av festningens eldste tårn. I et av fangehullene ble personer anklaget for hekseri plassert i påvente av dom. Dette fangehullet fikk navnet «Trolkieringshullet».
Flere andre fangerom på slottet omtales også fra denne tiden. Ett var plassert under kanselliet, et annet under kommandantens værelse. Det var også fangehull i det nordligste tårnet, trolig i Knutstårnet.
På 1600-tallet tok man utgangspunkt i Mosebokens begrep om «øye for øye, tann for tann» og gjorde frasen til rettesnor for lovverk og rettsvesen. I 1620 kom Kong Christian IV med nytt lovverk, dette skulle gjelde de neste åtti årene. Her kunne man lese at en mann som hogg en annen med kniv, i tillegg til bot skulle få stukket en kniv gjennom egen hånd. En mann som beit en annen person skulle miste fortennene.
I 1684 ble husmannen Lars Larsen pågrepet i etterkant av et innbrudd. I retten tilsto han lovbruddet, og to andre tyverier. På denne tiden kunne tyveri medførte dødsstraff. Lars var heldig…han slapp unna med kakstrykning, brennmerking og straffarbeid på livstid i jern på Bremerholm i København. I påvente av avreise satt Lars på Akershus. Etter 36 dager klarte han å rømme. Lars Larsen ble fanget ni måneder seinere og hengt. Det var den gang dødsstraff for den som «brøt kongens jern» og rømte. Skapretteren fikk 10 riksdaler for å henge han opp.
Alle de store byene hadde egen skarpretter. De tjenestegjorde i tillegg i andre deler av distriktet ved behov. Mang en skarpretter har jobbet på Akershus festning. I slottets regnskapet fra 1620-21 er det oppført to daler i betaling til skarpretteren for at han slepte liket av Nils København, som hadde hengt seg, ut av tårnet og begravde ham ved galgen. Skarpretterens oppgave var å fullbyrde dødsstraff, som regel ved halshugging eller henging. Skarpretteren eller mestermannen som han også gjerne ble omtalt som fikk som hovedregel betalt per henrettelse eller avstraffelse.
Utøverne av dette spesielle yrket hadde en utakknemlig jobb. De har tradisjonelt blitt ansett som urene personer. Mange av de tidligste skarpretterne var benådede straffanger, eller dødsdømte forbrytere som fikk egen frihet som motytelse mot å ta på seg oppgaven. De hadde gjerne andre arbeidsoppgaver på si, henting av lik eller fjerning av dyreskrotter, oppgaver andre i samfunnet ikke ønsket å ha. Men de kunne også ha annet arbeid, mange hadde bijobb som kirurg, dyrlege, bonde eller husmann.
Lønn og anseelse steg etterhvert som årene gikk. Fra 1750 ble bruken av dødsstraff kraftig redusert, og behovet for skarprettere sank. I 1801 var det kun syv personer her til lands som utøvde yrket. I 1868 ble Theodor Larsen tilsatt som skarpretter. Han ble den siste i ei lang rekke av offentlig ansatte personer med avretting som levebrød. Larsen utførte de fire siste henrettelsene med øks, den aller siste av disse fant sted så seint som i 1876. I 1902 avskaffet Norge dødsstraff i fredstid.
I år 1700 satt 44 fanger fengslet på Akershus. Noen år tidligere hadde kong Christian V vedtatt en lov som forbød bruk av tortur i forhør. Majestetsfornærmelse var fra nå av eneste grunn til bruk av tortur. Til tross for den nye loven fantes det rundt år 1740 et rikholdig utvalg av skarpretterredskaper og torturinstrumenter i slottets eie, blant annet jernhalsring med tre pigger, rettersverd og brennjern med kong Christians egne navnesiffer.
Det var ikke uvanlig at fanger klarte å rømte fra festningens fangehull. I Fuglesangen satt den drapsdømte løytnanten Crunz. Helt innerste i den trangeste og mørkeste cella ble han sittende. Fengselsrommet var kun 1,5 meter langt, det var så lavt under taket at han ikke kunne stå oppreist. Til tross for at smeden i 1703 ble satt til å forsterke alle dørene klarte Crunz etter en tid å rømme fra Fuglesangen.
Utover på 1700-tallet begynte man å bruke enkelte av slottets minste rom som fengsel for de mer «betydningsfulle» lovbryterne. Dette var gjerne embetsmenn eller andre med viktig posisjon i samfunnet, folk man ikke kunne putte i de mørkeste fangehullene.
I 1712 ble den gamle grovsmia på festningen omgjort til fangehus. Åtte rom ble innredet i smia, alle med kakkelovn og gitter foran vinduene. Fangene sov på en enkel trebrisk. Bevegelsesfriheten var nå sterkt redusert, og alle som hadde tvunget opphold her i grovsmia ble festet med kjetting til en eikestubbe. Fangehuset ble etter dette omtalt som Stokkhuset. Betegnelsen «slaver» dukker opp på denne tiden.
På dagtid måtte fangene utføre straffarbeid på festningen. Alle slavene ble utstyrt med fangejern. Jernene varierte i vekt, fra under kiloen til mer enn 10 kilo. De farligste fangene måtte dra på de tyngste jernene.
Fra 1764 var det mulig for private personer å leie fanger til arbeid utenfor festningsområdet. Dagleieprisen lå på seks skilling per fange. Trengte man mer enn ti fanger måtte også fangevokterens lønn dekkes. Fangene selv tjente også noen slanter, på denne tiden rundt tre skilling per dag. Lønna ble brukt inne på festningen, til mat og brennevin. Fra 1760-årene måtte de innsatte bære lett kjennbare uniformer. Brun jakke med røde armer, og bukse med et rødt og et brunt buksebein.
På begynnelsen av 1800-tallet kom det stadig sterkere kritikk knyttet til forhold for fanger i straffeanstalt. Humanistiske tankerekker brer om seg i Europa, dette fanges også opp her til lands. På 1830-tallet slutter Henrik Wergeland seg til den økende mengden av kritikere. I 1837 oppnevner regjeringen en egen kommisjon som skal vurdere forholdene ved de norske straffeanstaltene. Det meste ved datidens fangeoppbevaring ser ut til å være galt. Det er for dårlige lokaler, for liten og for dårlig ledelse, og de innsatte har altfor stor frihet. Mang en straffeleir fungerer som «klekkeri» for forbrytere. Enkelte mener at fangene forlater anstalten som moralsk sett verre individer enn da de ankom stedet.
I 1820 etableres Akershus straffeanstalt. På denne tiden er det omfattende sosiale problemer i hovedstaden og behovet for flere fengselsceller øker stadig. Kjente skikkelser som mestertyvene og utbryterkongene Gjest Baardsen (1791-1849) og Ole Pedersen Høyland (1797-1848) var hyppige «gjester» i fengselet på Akershus i årene fram mot 1850. Flere av de eldre bygninger på det indre festningsområdet bygges i denne perioden om til fengsel. Bygningene gjerdes inn med høye gitter, og portene voktes av egne vaktposter. Antallet fanger på festningen øker fra 200 i 1820 til 500 rundt 1840.
Lille provianthus ble oppført i 1751, opprinnelig som lager for proviant. Teglsteinsbygningen ble ominnredet til arbeidsanstalt, slaveri og fengsel i 1833-34. Det ble da innredet slavelokaler i seks store rom på loftet i tillegg til første og andre etasje. Utover på 1840 – og 1850 – tallet utvides lille provianthus med tverrfløy og eget maskinhus. Hele komplekset omtales fra nå av som Akershus arbeidsanstalt. Plassbehovet øker på 1880-tallet, bygget forlenges mot nord, og det bygges på en ekstra etasje. I 1895 brannsikres hele bygningen. Hovedfløyen innredes samtidig med 24 åtte – og timannsrom, i tillegg til fire store arbeidsrom. Idag er teglsteinsmurene pusset og malt, bygningen brukes nå til undervisning og kontorer.
Kornmagasinet ble oppført i 1788, og fungerte de første årene som kornlager. I 1820 ble bygningen ominnredet til slaveri med store rom i hver etasje. I andre etasje og på loftet var det store sovesaler. På 1830-tallet fikk bygningen flere mindre celler, omtalt som cachotter, legekontor og sykeværelser. Bygningen ble herjet av brann i 1873-74. I 1894 ble bygget sikret mot brann med ildfast trappehus og jerntrapp. Tyve celler ble samtidig innredet i hver etasje. Kornmagasinet ble nedlagt som fengsel og til tilbakeført til Forsvaret i 1948.
På 1800-tallet ble det vanlig med sentralt plasserte kirkebygg på slike anstalter. En kirke i teglstein ble derfor oppført på fengselsområdet i 1866. Kirken ligger fint plassert midt mellom lille provianthus og kornmagasinet. Fengselskirken hadde eget kjøkken og bad, disse rommene var plassert i første etasje. I andre etasje var det kirkesal og skoleværelser.
I juli 1848 vedtar Stortinget en egen lov om botsfengsler. Den nye loven bygger på den amerikanske Philadelphia-modellen, et system som skal tjene det dobbelte formål – straff og forbedring. Systemet innebærer utstrakt bruk av isolasjon, fangene skulle ha minst mulig menneskelig kontakt. Botsfengselet i Kristiania etableres i 1851. I hovedsak beholdes de gamle løsningene med felles arbeidsverksted og sovesaler. Noen nye enkeltceller ble bygget i tredje etasje i Kronprinsens Kruttårn.
I 1858 satt det 503 fanger i slaveriet på Akershus. Straffeprotokollen viser at de innsatte stort sett viste god oppførsel sammenliknet med protokoller |nedskrevet et par tiår tidligere. Det vil alltid være noen unntak, enkeltpersoner som bryter reglementet. I første etasje i Kronprinsens Kruttårn innredes det derfor tre små enkle rom, straffeceller som skal benyttes til isolering av fanger eldre enn 18 år. I ti dager kunne fangene bli sittende her, alene i stummende mørke. Matrasjonen ble halvert, det var harde soningsforhold. De små straffecellene var umøblert, her skulle det ikke være bekvemt å oppholde seg. En enkel trebrisk bidro til at fangene slapp å tilbringe natta på det kalde og fuktige jordgulvet i cella.
«Utveksten» huser steintrappa… 
…..som leder opp til cellene i tredje etasje
Fangene vekkes klokka fire om morgenen, de skal være klare til arbeidsinnsats to timer seinere. Frokost spises på egen celle. Arbeidsdagen varer vanligvis til klokka ni om kvelden, kun avbrutt av et par lengre matpauser. Klokka ni om kvelden er det ro i leiren, de innsatte sover sammen i store sovesaler i de øverste etasjene i bygningene. Det kan være opptil femti personer på en sovesal, og to innsatte deler på en enkel sengebrisk. Sengetøyet består av halmmadrass, hodepute av halm og et ullteppe. Halmen i sengene skiftes, og ullteppet vaskes fire ganger hvert år.
Anstalten på Akershus har eget bakeri og egen kokk. Matstellet er svært ensformig. Det består i hovedsak av brød, ertesuppe, grøt, flesk, sild, poteter. Øl, vann og litt melk gis som drikke. Fanger med god innsats har mulighet til å skaffe seg ekstra mat. Menyen var som regel lik hver eneste uke året rundt.
Fangedrakten består av knebukser, trøye, vest og lue. Trøye,vest og lue skulle vare i to år, bukse, strømper og sko i ett år. Hver fange fikk i tillegg to skjorter. De innsatte må klare seg uten undertøy.
Det militære bygningsvesenet er største arbeidsgiver. Forsvaret sparer store summer hvert år på å benytte fanger til arbeidsoppgavene. Men mange jobber også inne på festningen. Arbeidsoppgavene er som regel av praktisk art, skomaker -, skredder-, steinhugger eller snekkerarbeid.
Oppkjørselen til Stortinget omtales vanligvis som Løvebakken. To steinløver i nordmarkitt vokter innkjørselen. Løvene ble hugget ut av den dødsdømte falskmynteren og morderen Gulbrand Eriksen Mørstad (Gulbrand i Lia) og en annen fange ved navn Sivert i løpet av en tre måneders periode i 1865. Fangene jobbet etter skisser og veiledning av billedhugger Christopher Borch. Statuene sto ferdig til Stortingets åpning i 1866. Som «takk for innsatsen» ble Mørstad i 1873 benådet og satt fri. Han emigrerer til Amerika, der han døde i 1888.
1 1899 uttalte Justiskomiteen på Stortinget seg om forholdene i Akershus landsfengsel. Tilstanden ved fengslet var i stor grad som på Slaveriets tid, og ble ansett som «umulige og uopprettelige». I fengselet satt det i likhet med hundre år tidligere mordere og unge førstegangsforbrytere i de samme fellescellene. I 14-15 av døgnets timer var fangene utenfor vokternes kontroll, «forbryterskolens utdanning gikk dermed sin vante gang. Investeringsmidler til nytt landsfengsel for langtidsdømte var ikke tilgjengelig.
Disiplinære forseelser ble straffet med hardt sengeleie, og 10-12 dager med brød og vann. Straffen kunne forsterkes og forlenges med opphold i en av de såkalte straffecellene. Hver søndag var det tvungen gudstjeneste i fengselskirka, skulkeri ble ikke tolerert. Planen var at Guds ord skulle endre de innsattes «håpløst fordærvede tenkemåte».
Utover på 1920-tallet oppsto det flere protester og fangeopprør i festningsfengselet. Mange av fangene mente at soningsforholdene var for dårlige, og de beskyldte fengselsledelsens for maktutøvelse. I slutten av september 1927 tok den drapsdømte fangen Rolf Hansen livet av sin egen fangevokter i tredje etasje i Kronprinsens Kruttår. Hansen hadde selv laget drapsvåpenet, et gammelt sengebein som han gjennomboret med et stort antall spikrer. Fangevokteren døde på sykehuset, Rolf Hansen hengte seg på cella få dager seinere.
Natt til 22. november 1932 skjedde det største opprøret. Flere bygninger i fengselet settes i brann, en av dem brenner ned til grunne. Flammene sees over store deler av Oslo. En granskingsrapport gir vokterne, og delvis fengselsledelsen ansvar for opptøyene. Gamle sedvaner og arkaisk syn på fangehold er hovedproblemet. Fangenes utstrakte mulighet for fellesskap blir også ansett som medvirkende årsak. Fengselskomiteen anbefaler i etterkant av rapporten at fengselet stenges ned så raskt som mulig.
Departementet har et annet syn på problemstillingen. De har ikke alternative soningsmuligheter å tilby, heller ikke midler til nybygg. Store sovesaler bygges derfor om til enkeltceller og antall verksteder reduseres. Vaktholdet blir også forsterket. Akershus landsfengsel omgjøres i 1937 til særanstalt for sikrings – og forvaringsfanger.
Ei av celledørene i Kruttårnet 
Sparsomt utstyrt celle
Under andre verdenskrig kontrolleres fengselet på Akershus av tyske myndigheter. I cellene plasseres tyske desertører og andre kriminelle, tyske anti-nazister, dødsdømte norske motstandsfolk og patrioter som venter på dom. De aller fleste fangene blir plassert i Kronprinsens Kruttårn. Festningen får i denne perioden tilnavnet «dødens venteværelse». Tyskernes behandlingen av fangene er forferdelig, de hygieniske forholdene svært dårlige og maten elendig.
Tyskerne brenner alle arkiver i forkant av kapitulasjonen. Det finnes dermed minimalt med skriftlig materiale som kan beskrive soningsforholdene i krigsårene. Etter at en gruppe fanger forsøker å rømme fra tårnet ble forholdene enda verre. Tyskerne slår i stykker alt inventar i cellene, fjerner sengetøy og lar lyset brenne hele døgnet. 42 norske patrioter henrettes på Retterstedet på festningen av den tyske okkupasjonsmakten våren 1945. 11.mai 1945 tar norske Milorg-styrker over kontrollen på Akershus festning, krigen er slutt.
Etter krigen blir flere Gestapo-topper og deres underordnede satt i arrest på Akershus, i påvente av rettssak og dom. Hjemmefronten står for vakthold. Vidkun Quisling sitter fra juli 1945 til rettsaken er avsluttet i september i ei av cellene i Kronprinsens Kruttårn. Quisling får aldri lov til å være alene under fangenskapet, muligheten for selvmord er så absolutt reell. Rettsaken foregår i Gamle Logen, i utkanten av festningsområdet. Fra 10.september til 24. oktober 1945 sitter Quisling i arrest i Møllergata 19 i Oslo. Henrettelsen foregår på Akershus festning natt til 24. oktober samme år.
I etterkant av landssvikoppgjøret blir flere hundre landssvikere fengslet på Akershus. De fleste har fått rettskraftige dommer på minst tre år eller mer. I 1948, kun tre år etter krigsslutt vedtar Stortinget amnesti for alle landssvikere med dommer som er åtte år eller kortere. I 1950 var oppgjøret etter krigen i hovedsak avsluttet, samtidig opphørte Akershus festning som landsfengsel. En 600 år lang interneringshistorie har dermed fått sin endelige avslutning.
